I samband med Darwin-året og
Forskingsdagane kan det vere litt interessant å sjå
på korleis utviklingslæra har påverka synet på språk
og språklæring.
Innanfor skole og læring meinte ein lenge at
hjernane til barna var tomme frå fødselen, og at ein
berre kunne fylle dei med kunnskap etter kvart, også
omtalt som «tabula rasa» - tom tavle; ikkje så ulikt
Prøysens «blanke ark og fargestifter til». Barna har
stort sett dei same føresetnadene, og ein god lærar
ville i teorien kunne gjere alle barn til levande
kunnskapsbankar. Dessverre er ikkje verda så enkel,
og det er faktisk relativt lett å bevise, uansett
kor mykje ein måtte ønskje å halde fast på den fine
illusjonen om «blanke ark».
Likevel er det først og fremst sidan 1950-talet at
ein byrja å reflektere over at det måtte vere noko
som var skrive på «tavla» til barna frå før - noko
som ingen vaksne hadde skrive der - noko som
naturen, evolusjonen, hadde skrive der som eit slags
dataprogram.
Det som Darwin var for utviklingslæra, var på mange
måtar Noam Chomsky for språkvitskapen. Chomsky
gjorde ein relativt enkel og nesten banal
observasjon. Dersom det var slik at hjernane til
barna var tomme frå fødselen av, korleis kunne det
då ha seg slik at barna ikkje berre gjentok kvart
ord som foreldra «skreiv» inn i hjernen til barna?
Korfor seier ikkje barn t.d. «dikkedikk» eller andre
uttrykk som dei vaksne ofte bruker overfor barn? Og
korfor kan eit barn lage ei setning som t.d. «det
går ein fiolett froskemann på taket til
skolebussen», sjølv om det aldri har høyrt akkurat
denne setninga før?
Barn kan altså lage setningar som dei garantert
ikkje kan ha «lært» etter input-metoden. I tillegg
finst det eit anna fenomen som er verdt å leggje
merke til. Etter kvart som barn lærer å snakke,
byrjar dei å gjere språklege feil som dei ikkje
gjorde før. Dei kan plutseleg byrje å seie «eg
ledde» eller «eg syngte» istf. «eg lo» eller «eg
song». Dette fenomenet er eit teikn på at barna
byrjar å analysere språket i forhold til eit system.
Dei aller fleste verb i norsk er svake verb, og dei
sterke verba er unntak og må lærast meir eller
mindre kvart for seg. Derfor kallar vi dei
«uregelmessige» verb.
Det finst nokre få døme på barn som blei avstengde
frå språklege inntrykk over lengre tid då dei var
små. Sjølv om dei til slutt blei funne og integrerte
i normale samanhengar, lærde dei aldri å snakke som
andre barn som blei språkleg stimulerte frå dei var
fødde. Som regel hadde desse barna problem med
sentrale delar av språksystemet. Dette viser at det
finst eit punkt i språkutviklinga der det er for
seint å utvikle heile systemet. Språksystemet i
hjernen blir rett og slett ikkje fullt utvikla
dersom det ikkje blir stimulert nok i den kritiske
perioden fram til tidleg i puberteten.
I tråd med Darwin si tenking ser Chomsky på
språkevna som eit biologisk organ som alle menneske
er fødde med, og som utviklar seg etter kvart som
det blir stimulert. Men vi kan ikkje sjå
språkorganet. Språkevna er plassert i hjernen på
måtar som er vanskeleg å forske på. Det er likevel
mogleg å seie kva for område i hjernen som er
skadde, dersom ein har bestemte typar språkfeil,
t.d. afasi, dvs. tap eller delvis tap av språkevna
etter hjerneslag eller andre hjerneskadar. I mange
tilfelle kan ein trene opp igjen språkevna etter at
den blei skadd.
Vi lever i eit kommunikasjonssamfunn, og vi blir
utsett for tekst og tale frå alle moglege kantar,
som aviser, bøker, film og fjernsyn, tekstmeldingar,
data og Internett, og det er bra. På den måten
byggjer ein opp ein allsidig språkleg kompetanse.
Det gjeld å leggje til rette for at barna heilt ifrå
dei er små, blir stimulerte gjennom mest mogleg
snakking og lesing og seinare også aktiv skriving.
Vi sender ungane på fotball- og hockeytrening og
alle slags fysiske aktivitetar for at kroppane deira
skal vekse og utvikle seg. Men også hjernen treng
trening. Så snakk og skriv i veg. Øving gjer meister!