Som seg hør og bør
JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
Eg vil gjerne komme med nokre
tilleggskommentarar til spalta Språktips i
Huskelappen 13. januar 2012. Arnulf Hustad hadde
ei fin og grundig utgreiing om ordet ”som”, men den
kunne dessverre gje inntrykk av at ordet ”som” berre
var eitt ord, nemleg ein subjunksjon. Artikkelen
handla utelukkande om relativsetningar, og vi
snakkar jo også gjerne om ”som” som eit såkalla
relativord. Men nettopp i denne siste setninga har
”som” faktisk ein annan funksjon. I frasar som ”som
relativord” eller ”jobbe som lærar” eller ”sjå på
som viktig” innleiar ikkje ”som” noka relativsetning
og er dermed ingen subjunksjon. Vi analyserer ”som”
i staden som ein preposisjon på lik linje med ”i”
eller ”på”, jf. ”han jobbar i skolen” og ”han jobbar
som lærar”.
Men også
i utgreiinga om relativsetningar sneik det seg inn ei litt unøyaktig
formulering. Det er riktig at ein tidlegare rekna ”som” som
relativpronomen. Men dette har vist seg å vere teoretisk og praktisk
problematisk. Pronomen er ei nominal ordklasse, og pronomen kan stå
i staden for eit substantiv (nomen). Pronomenet ”han” kan t.d. stå
for substantivet ”mann” eller ein heil substantivfrase, t.d. ”den
gamle mannen med langt skjegg”.
Poenget
med Hustad sin artikkel, slik eg tolka det, var nettopp å fortelje
lesarane om den nye analysen av det vesle ordet ”som”. Når ”som”
innleiar ei relativsetning, seier vi no at det er ein subjunksjon i
staden for eit relativpronomen. Dette har nokon viktige syntaktiske
konsekvensar. Ein subjunksjon er eit innleiarord og ikkje eit
pronomen. Det kan altså ikkje stå i staden for eit anna ord. Andre
subjunksjonar er ”at”, ”fordi”, ”viss” og også infinitivsordet ”å”.
Slike ord står i det såkalla innleiarfeltet i undersetningar; dei er
eigne setningsledd, og dei står ikkje i staden for eit anna
setningsledd. Dei er ikkje proord.
Når
Hustad skriv at ”som” kan ha funksjon som subjekt eller objekt eller
utfylling til preposisjon, er dette altså ikkje heilt korrekt. Det
Hustad meiner, er at korrelatet i oversetninga er identisk med det
leddet som er stroke i relativsetninga. Når det står ”Her er den
boka som handler om 2. verdenskrig” har ”som” som funksjon å binde
saman to sjølvstendige setningar: ”Her er den boka” og ”Den boka
handler om 2. verdenskrig”. Det er ikkje slik at subjunksjonen ”som”
erstattar subjektet i den andre setninga. På same måte som heller
ikkje subjunksjonen ”at” ville erstatte noko i ei setning: ”Han sier
at den boka handler om 2. verdenskrig”.
I
relativsetningar blir det leddet som er identisk med eit ledd i
oversetninga, rett og slett stroke eller utelate. Dette tyder i
praksis at ein får ein tom plass i relativsetninga. I ein grammatisk
analyse vil ”som” stå på den same plassen som andre subjunksjonar,
dvs. i innleiar-/forbindarfeltet eller på S’, alt etter kva type
analyse ein eventuelt bruker.
Hustad
nemner også nokre setningar med ”hva”, ”hvilket” og ”kven” og skriv
at dette er ”andre ord enn som i starten av relativsetninger”.
Dette er for så vidt riktig. Men igjen er det viktig å passe på at
det finst fleire definerte plassar i setninga. Såkalla hv- eller
kv-orda er vanlegvis pronomen eller spørjeord, som nettopp kan
erstattast med svaret til det ein spør etter: ”Veit du kven” + ”Det
er kven”, som kan bli til: ”Veit du kven det er?”. Dette er i
praksis relativsetningar utan ”som”. Men det er elles riktig at ein
i meir arkaisk norsk (dansk) kan finne konstruksjonar som liknar
meir på t.d. tysk, der relativordet er eit pronomen og ikkje ein
subjunksjon som i moderne norsk. |