Nå lurer du
vel på hva denne teksten handler om. Det er jo
ingenting som heter ”leserbok”. Det har du selvsagt
helt rett i. Men når jeg velger å ha ”leserboka” som
overskrift til dagens tekst om språk, har jeg nok en
god grunn. Jeg har også en god grunn til å skrive på
bokmål denne gangen, selv om jeg vanligvis
foretrekker å skrive på nynorsk. På nynorsk ville
jeg ha fått ”lesarboka”, og poenget mitt ville ha
blitt mindre klart i akkurat denne sammenhengen.
Når jeg
skriver om språk, er det ofte med utgangspunkt i ei
undring over visse språklige fenomen som jeg møter i
hverdagen. Jeg underviser i grammatikk på Høgskolen
i Hedmark, og en stor del av studentene mine er
lærerstudenter eller eventuelt lærere som er på
etter- og videreutdanningskurs. Norsk er uten tvil
et av de viktigste fagene i skolen. Det er derfor
viktig at lærere har en godt utviklet språklig
bevissthet.
Grammatikk
handler om flere ting enn bare rettskriving. Det
handler blant annet også om ordenes betydning og
innhold. Ordet ”lese” er for eksempel et verb, og
meningsinnholdet refererer til ei handling, nemlig å
aktivt se på bokstaver og ord (ev. andre tegn) for å
avkode, dvs. tolke, hva tegnene står for og betyr.
Man kan lese inne i seg, og man eventuelt kan lese
høyt. Det finnes altså ofte flere mer nyanserte
tolkinger av et ord eller et uttrykk i en konkret
kontekst. Det er som regel konteksten, dvs. den
konkrete situasjonen man befinner seg i, som gjør
hvordan man tolker noe.
Verbet
”lese” kan settes sammen med substantivet ”bok”, og
man får da rent grammatisk sett sammensetninga
”lesebok”. Ei lesebok er ei bok man kan lese eller
lese i. I grunnen virker dette litt selvsagt, men
det finnes jo også bildebøker, som ikke nødvendigvis
har tekst. Mange bøker har en kombinasjon av tekst
og bilder, men ordet ”lesebok” vil nok bli tolket
som ei bok som består av mer tekst enn bilder. Ordet
”lesebok” er dermed et relativt greit ord og
relativt uproblematisk for de fleste.
Nå til
dagens ”problem”. Jeg får med jevne mellomrom
tekster skrevet av lærerstudenter og lærere i jobb
med ord som ”lærerbok” og ”lærerplan” og lignende.
Det finnes også over 65000 oppslag på ”lærerbok” på
Internett og svimlende 377000 oppslag på
”lærerplan”. Mens ”lærebok” og ”læreplan” er ord man
finner i ordboka, finner man ikke ”lærerbok” og
”lærerplan” som offisielle oppslagsord (med den
betydninga vi vanligvis forbinder med dem). Som
norsklærer må jeg altså rette disse ordformene som
feil. Den saken er relativt grei. Men som
språkforsker er jeg også interessert i hvorfor slike
ord dukker opp i språket. Så jeg spør meg selv: hva
kan ha skjedd her? Hvor kommer ordene ”lærerbok” og
”lærerplan” fra?
Jeg vil anta
at det er flere språklige fenomen som spiller
sammen. For det første har de fleste dialektene
såkalt r-bortfall i slutten av mange ord. Det betyr
at de fleste av oss for eksempel sier ”båta”, ”båtæ”
eller ”båte” i stedet for ”båtar” eller ”båter”, som
er de to offisielle skriftformene vi har. Endinga
–er står i trykklett stilling og er dermed utsatt
for lydmessig slitasje. Man vil altså ikke
nødvendigvis høre forskjell mellom ordene ”lærebok”
og ”lærerbok”. De offisielle ordene ”lærebok” og
”læreplan” betyr henholdsvis ”ei bok å lære etter
eller fra” (i ordboka står det ”bok som gir
opplæring i et emne) og ”en plan å lære/undervise
etter”. Men når først uttalen av ordene blir uklar,
kan det også hende at konteksten spiller inn og gjør
at man lager seg nye tolkinger av ordene. Ord som
”lærerbok” og ”lærerplan” vil måtte bety ”ei bok for
lærere” og ”en plan for lærere”. Og dette er
selvsagt konteksten som lærere (og elever) befinner
seg i hele den tida de bruker lærebøker og
læreplaner.
Som
språkforsker har jeg dermed funnet ei rimelig og
sannsynlig fonologisk-semantisk (lydrelatert og
betytningsrelatert) forklaring på hvorfor ord som
”lærerbok” og ”lærerplan” kan oppstå. Men som
representant for ei utdanning og et utdanningssystem
mener jeg det er mitt ansvar å vise til en svært
uheldig konsekvens av de nye (?) ordene og den
åpenbart lite bevisste bruken av dem. Mens ”lærebok”
og ”læreplan” er relativt nøytrale ord som viser til
et læringspotensial som ligger i skriftlig
pensumlitteratur og konkrete
undervisningsstrukturer, innebærer ordene ”lærerbok”
og ”lærerplan” et ensidig fokus på læreren. Dette
kan resultere i at læreboka ikke blir sett på som
noe der eleven kan finne kunnskap, men som
utelukkende er lærerens redskap i undervisninga. På
samme måte vil en ”lærerplan” først og fremst være
noe som er viktig for læreren sitt arbeid, og dette
kan føre til at elevene ikke nødvendigvis ser
relevansen i forhold til si eiga læring.
Det er én
liten og tilsynelatende lite viktig lyd, men den kan
velte et stort lass – i alle fall vil mange elever
kunne falle av lasset dersom lærerne ikke finner
tilbake til lærebøkene og læreplanene.