Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: ”Leserboka”. Hamar Dagblad, 29.04.2010, s. 2. [>pdf av denne artikkelen]

Leserboka
________________________________________

JENS HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk
Høgskolen i Hedmark
________________________________________
 

Nå lurer du vel på hva denne teksten handler om. Det er jo ingenting som heter ”leserbok”. Det har du selvsagt helt rett i. Men når jeg velger å ha ”leserboka” som overskrift til dagens tekst om språk, har jeg nok en god grunn. Jeg har også en god grunn til å skrive på bokmål denne gangen, selv om jeg vanligvis foretrekker å skrive på nynorsk. På nynorsk ville jeg ha fått ”lesarboka”, og poenget mitt ville ha blitt mindre klart i akkurat denne sammenhengen.

Når jeg skriver om språk, er det ofte med utgangspunkt i ei undring over visse språklige fenomen som jeg møter i hverdagen. Jeg underviser i grammatikk på Høgskolen i Hedmark, og en stor del av studentene mine er lærerstudenter eller eventuelt lærere som er på etter- og videreutdanningskurs. Norsk er uten tvil et av de viktigste fagene i skolen. Det er derfor viktig at lærere har en godt utviklet språklig bevissthet.

Grammatikk handler om flere ting enn bare rettskriving. Det handler blant annet også om ordenes betydning og innhold. Ordet ”lese” er for eksempel et verb, og meningsinnholdet refererer til ei handling, nemlig å aktivt se på bokstaver og ord (ev. andre tegn) for å avkode, dvs. tolke, hva tegnene står for og betyr. Man kan lese inne i seg, og man eventuelt kan lese høyt. Det finnes altså ofte flere mer nyanserte tolkinger av et ord eller et uttrykk i en konkret kontekst. Det er som regel konteksten, dvs. den konkrete situasjonen man befinner seg i, som gjør hvordan man tolker noe.

Verbet ”lese” kan settes sammen med substantivet ”bok”, og man får da rent grammatisk sett sammensetninga ”lesebok”. Ei lesebok er ei bok man kan lese eller lese i. I grunnen virker dette litt selvsagt, men det finnes jo også bildebøker, som ikke nødvendigvis har tekst. Mange bøker har en kombinasjon av tekst og bilder, men ordet ”lesebok” vil nok bli tolket som ei bok som består av mer tekst enn bilder. Ordet ”lesebok” er dermed et relativt greit ord og relativt uproblematisk for de fleste.

Nå til dagens ”problem”. Jeg får med jevne mellomrom tekster skrevet av lærerstudenter og lærere i jobb med ord som ”lærerbok” og ”lærerplan” og lignende. Det finnes også over 65000 oppslag på ”lærerbok” på Internett og svimlende 377000 oppslag på ”lærerplan”. Mens ”lærebok” og ”læreplan” er ord man finner i ordboka, finner man ikke ”lærerbok” og ”lærerplan” som offisielle oppslagsord (med den betydninga vi vanligvis forbinder med dem). Som norsklærer må jeg altså rette disse ordformene som feil. Den saken er relativt grei. Men som språkforsker er jeg også interessert i hvorfor slike ord dukker opp i språket. Så jeg spør meg selv: hva kan ha skjedd her? Hvor kommer ordene ”lærerbok” og ”lærerplan” fra?

Jeg vil anta at det er flere språklige fenomen som spiller sammen. For det første har de fleste dialektene såkalt r-bortfall i slutten av mange ord. Det betyr at de fleste av oss for eksempel sier ”båta”, ”båtæ” eller ”båte” i stedet for ”båtar” eller ”båter”, som er de to offisielle skriftformene vi har. Endinga –er står i trykklett stilling og er dermed utsatt for lydmessig slitasje. Man vil altså ikke nødvendigvis høre forskjell mellom ordene ”lærebok” og ”lærerbok”. De offisielle ordene ”lærebok” og ”læreplan” betyr henholdsvis ”ei bok å lære etter eller fra” (i ordboka står det ”bok som gir opplæring i et emne) og ”en plan å lære/undervise etter”. Men når først uttalen av ordene blir uklar, kan det også hende at konteksten spiller inn og gjør at man lager seg nye tolkinger av ordene. Ord som ”lærerbok” og ”lærerplan” vil måtte bety ”ei bok for lærere” og ”en plan for lærere”. Og dette er selvsagt konteksten som lærere (og elever) befinner seg i hele den tida de bruker lærebøker og læreplaner.

Som språkforsker har jeg dermed funnet ei rimelig og sannsynlig fonologisk-semantisk (lydrelatert og betytningsrelatert) forklaring på hvorfor ord som ”lærerbok” og ”lærerplan” kan oppstå. Men som representant for ei utdanning og et utdanningssystem mener jeg det er mitt ansvar å vise til en svært uheldig konsekvens av de nye (?) ordene og den åpenbart lite bevisste bruken av dem. Mens ”lærebok” og ”læreplan” er relativt nøytrale ord som viser til et læringspotensial som ligger i skriftlig pensumlitteratur og konkrete undervisningsstrukturer, innebærer ordene ”lærerbok” og ”lærerplan” et ensidig fokus på læreren. Dette kan resultere i at læreboka ikke blir sett på som noe der eleven kan finne kunnskap, men som utelukkende er lærerens redskap i undervisninga. På samme måte vil en ”lærerplan” først og fremst være noe som er viktig for læreren sitt arbeid, og dette kan føre til at elevene ikke nødvendigvis ser relevansen i forhold til si eiga læring.

Det er én liten og tilsynelatende lite viktig lyd, men den kan velte et stort lass – i alle fall vil mange elever kunne falle av lasset dersom lærerne ikke finner tilbake til lærebøkene og læreplanene.