Tema for Forskingsdagane i år er ”forskingas
verktøy”. Eg bruker gjerne verktøykassa som metafor
for å vise studentane mine heilskapen og
enkeltmodulane i grammatikken.
Språk er eit svært komplekst fenomen som ein kan
studere frå mange ulike vinklar. Dei fem mest
sentrale delane av menneskeleg språk er litt enkelt
formulert: lydane, orda, ytringane, tydingsinnhaldet
og den praktiske bruken av språket. Desse delane av
språket kan studerast isolerte eller i samanheng. I
språkvitskapen har vi eigne termar for dei ulike
fagområda. I fonologien studerer ein lydar, i
morfologien ord, i syntaksen setningsbygging, i
semantikken tyding, og i pragmatikken studerer ein
korleis språket blir brukt i ulike samanhengar.
Når ein underviser i grammatikk, vil det ofte vere
naturleg å starte med dei minste delane i språket,
og så utvide verktøykassa etter kvart som ein ser på
meir komplekse strukturar. Då mennesket byrja å
utvikle språk, fanst det ikkje ordbøker og
rettskrivingsreglar. Det fanst ikkje skrift i det
heile, anna enn eventuelt teikningar/bilete. I
byrjinga var ikkje ordet; i byrjinga var lyden.
Språket blei utvikla rundt lydane menneska klarte å
lage. Gjennom evolusjonsprosessen utvikla ikkje
berre lydrepertoaret til mennesket seg, men også
taleapparatet, slik at vi i dag har eit taleapparat
som er svært avansert og tilpassa taleproduksjon i
motsetnad til t.d. sjimpansane sitt.
Ulike språk kan ha ulike lydar, og lydane kan ha
ulike funksjonar i ulike språk. Fonologien er det
fagfeltet som konsentrerer seg om å studere alt
rundt produksjonen av lyd, til mottak av lyd og
funksjonen til enkeltlydar. Ein skil t.d. mellom
lydar som har kraft til å endre tydinga til eit ord.
Ord som ”rus” og ”lus” vil nordmenn høyre som to
ulike ord pga. lydane r og l, mens ein kinesar
kanskje ikkje høyrer forskjellen.
Når vi vil studere korleis ord er bygde opp, treng
vi andre verktøy. Då må vi sjå på større element enn
lydar, og vi må eventuelt også ta omsyn til skrift
og skriftnormer. Morfologi er opphavleg ein term som
er teken ifrå biologien, der ein såg på ytre former
og strukturar til dyr og plantar. Når vi vil studere
ordas former og strukturar, er vi t.d. interesserte
i forskjellar mellom ord som ”vennelag”, ”vennskap”
og ”vennleg”. Alle desse orda inneheld eitt
grunnelement ”venn”. Men det første ordet ville ein
klassifisere som samansetjing, mens dei andre to
orda er avleiingar. Dei første to orda er
substantiv, mens det siste ordet er eit adjektiv.
Dersom ein delar opp orda, vil ein sitje igjen med
røter og avleiingsmorfem, dvs. mindre ordelement som
har eit grammatisk eller leksikalsk, dvs.
tydingsmessig, innhald.
Når ein kjem opp på ytrings- og setningsnivå, er
ikkje lydane og oppbygginga av enkeltorda så viktig
lenger. Då er ein interessert i å studere korleis
orda oppfører seg i forhold til kvarandre, og ein
snakkar om syntaks, som tyder ”samanstilling”.
Språkforskaren har då behov for andre verktøy. Ein
treng namn på ulike funksjonar i setninga, t.d.
subjekt, verbal og objekt, og ein treng å skilje
mellom ulike setningstypar; utsegnssetningar,
spørsmål, ulike undersetningar osv. I morfologien
finn ein ut at eit ord kan ha ulike ordformer. T.d.
kan ordet ”grøn” opptre som ”grøne” i fleirtal eller
som ”grønt” i inkjekjønn eintal. Slike ordbøyingar
spelar derimot ikkje noka rolle før det aktuelle
ordet faktisk blir plassert i ei setning saman med
andre ord. I ei ordbok finn ein som regel berre
sjølve oppslagsordet, t.d. ”grøn”. Men i konkrete
setningar kan ein finne: ”Lisa har eit grønt eple”
eller ”Studentane har mange grøne eple”.
Tydinga til ord og ordelement er ein del av
semantikken, dvs. tydingslæra. Det er t.d. forskjell
mellom eple på treet i hagen og augneeple og
jordeple. Desse orda har likevel eitt felles
tydingselement. Fagspråket til semantikken kan ofte
likne på matematisk språk med bruk av mange logiske
symbol. Den kjende setninga ”vent ikkje drep han”
kan studerast syntaktisk og semantisk. Alt etter
kvar ein plasserer kommaet, vil setninga endre
tydinga dramatisk. På den andre sida kan ein i
syntaksen godt analysere ei setning som ”Ein drungs
kom symjande gjennom lufta på fire bein”. Setninga
har ikkje noko greitt semantisk innhald, men den
oppfyller dei syntaktiske krava til ei grammatisk
setning.
I pragmatikken, språkbrukslæra, vil ein kunne
studere korfor nokon lukkar vindauget eller døra når
ein høyrer setninga ”Det er kaldt”. Ein ser då bl.a.
at det kan finnast ei meining ut over den som er
knytt til enkeltorda i ei ytring. I praktisk
språkbruk er ein interessert i korleis språk kan
brukast i ulike kommunikasjonssamanhengar, og ein
prøver å finne ut av reglar for kommunikasjon.
Semantikk og syntaks vil vere viktige
delkomponentar, mens fonologi og morfologi er mindre
viktig på dette nivået.
Kan ein litt om alle dei fem verktøya i
grammatikken, er ein godt utrusta til det meste. Sei
”a”, og eg kan diagnostisere at du kan uttale ein
vokal.