Svært mange bruker e-post meir
eller mindre kvar dag. Før eller seinare vil ein få
e-post frå nokon ein ikkje kjenner, med eit innhald
som ein i beste fall er svært lite interessert i.
Det er som å få uadressert reklame i posten. Ein har
ikkje bede om det, men ein får det lell. Mange av
oss ser likevel igjennom uadressert reklame, og det
hender at det er noko som fangar vår interesse – og
det kan vel hende at vi faktisk kjøper noko til
slutt.
Mens ein i dei fleste tilfella
kan ”stole” på avsendaren til reklamen ein får i
postboksen sin utanfor huset, er det svært mange
useriøse aktørar ”der ute” på nettet; dei prøver
rett og slett å lure folk. Sjølv om dette som regel
er relative openbert og mange e-postprogram markerer
denne typen e-post som søppelpost eller ”spam”,
skjer det igjen og igjen at nokon lèt seg lure. Det
er derfor relevant å spørje seg korleis dette i det
heile kan skje.
Eg held for tida på med eit kurs
i språkbruksanalyse, også kalla pragmatikk. På dette
kurset skal studentane lære ein del viktige
kommunikasjonsprinsipp. I ein litt enkel
kommunikasjonsmodell snakkar vi gjerne om ein
sendar, ein bodskap og ein mottakar. No er det jo
sånn med reklame og uønskt e-post, dersom eg som
adressat ikkje er interessert i reklamen, vil eg
ikkje lese han. Eg vil rett og slett nekte å ta på
meg mottakarrolla, og dermed når ikkje avsendaren
fram til meg med bodskapen sin. Dersom eg ikkje les
eller tek stilling til teksten/bodskapen, vil det
heller ikkje skje nokon kommunikasjon.
Kommunikasjon er eit lånord frå
latin, og grunntydinga til ordet er ӌ gjere noko
saman”. Dersom eg som potensiell mottakar nektar å
samarbeide med avsendaren, får vi altså ikkje i
stand nokon reell kommunikasjon. Vi kan setje ein
lapp på postkassa vår og informere postbodet om at
vi ikkje ønskjer uadressert reklame. Når det gjeld
e-posten vår, er det gjerne eit såkalla ”spamfilter”
som lukar ut det meste. Men likevel er det eit og
anna slikt brev som når ut til folk, og likevel er
det altså ein og annan som blir lurt. Korfor er det
slik?
Filosofen Jürgen Habermas sette
opp tre ”gyldigheitskrav” for språkleg samhandling
(kommunikasjon). Desse tre krava kan langt på veg
forklare korfor nokon blir lurt gjennom eit falskt
e-brev. Dei tre kommunikasjonskrava til Habermas er:
subjektiv gyldigheit, objektiv gyldigheit og sosial
gyldigheit. Kravet om subjektiv gyldigheit går ut på
at avsendaren oppriktig må meine det han eller ho
seier. Kravet om objektiv gyldigheit går ut av at
det som blir sagt, er i samsvar med verkelegheita,
dvs. dei faktiske forholda. Kravet om sosial
gyldigheit handlar om at det er ein eller annan
sosial relasjonen mellom kommunikasjonspartnarane
som bestemmer rollene dei kan ha. Det nyttar t.d.
ikkje å be mannen eller kona om å få ta fri ifrå
jobben. Det er berre arbeidsgjevaren eller ein annan
person med administrativ makt som kan innvilge eit
slikt ønske.
Eg fekk nettopp eit slikt
”søppelbrev” igjen, som eg har fått i mange
variantar før. Brevet er på engelsk, og det er
kanskje nettopp derfor dei fungerer. Ein hadde vel
ikkje trudd på det dersom nokon ifrå Noreg prøvde
seg på noko slikt.
Brevet startar med ”dearly
beloved”, noko som kan føre til at eg føler at
avsendaren vendar seg til meg personleg. Så kjem det
eit avsnitt om Gud og tru som har som mål å etablere
eit grunnlag for den subjektive gyldigheita. Du
ville vel ikkje tru at eit gudfryktig menneske ville
sende deg ein e-post for å lure deg? Samtidig som
det subjektive perspektivet blir festa, blir ein
også utfordra på det medmenneskelege planet.
Gudstrua blir her brukt som eit meir eller mindre
legitimt ”krav” om å måtte hjelpe eit anna menneske
i nød.
Den stakkars ”dama” som sende
meg brevet, har etter tjue års ekteskap mista mannen
sin, som jobba for eit stort oljeselskap og etterlét
seg ein stor sum pengar, som enka no sit åleine med
sidan dei ikkje fekk nokon barn. No har denne
stakkars personen sjølv fått kreft og ligg på
sjukehuset, så ho kan dessverre ikkje reise til
Europa for å ta imot pengane etter mannen sin. Alle
vennene og slektingane har vist at dei ikkje kan ta
vare på pengar, så no er det opp til meg å ta meg av
desse pengane og fordele dei til gode formål. Alt
dette høyrer til det såkalla ”objektive”
gyldigheitskravet. Dessverre kan vi jo ikkje sjekke
fakta her. Og sidan dama er langt borte og i tillegg
ligg på sjukehuset, vil det vere vanskeleg å
verifisere det ho skriv. Men dersom ein tek kontakt,
vil ein advokat ta seg av formalitetane.
Her har ein altså også den
sosiale gyldigheita ”på plass”. Mannen er død, det
finst ingen barn, og kvinna held òg på å døy. Det er
berre å komme og ta imot pengane. Det er jo ingen
som har krav på dei. Sidan det er ein ”ordentleg”
advokat som blir kopla inn her, er det vel trygt. Så
eg tek kontakt og gjev dei alle opplysningane
dei vil ha, slik at dei får tilgang til meg og livet
mitt, og plutseleg sit eg der ikkje berre med masse
uadressert reklame, men også med skjegget i
postkassa i tillegg.