Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: ”Konfirmasjon i annleislandet". Hamar Dagblad, 16.05.2012, s. 14. [>pdf av denne artikkelen]

Konfirmasjon i annleislandet

 

JENS HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark / Hamar dialekt- og mållag
__________________________________________________________
 

Eg var i konfirmasjon førre helg i eit land langt, langt borte; over sju blånar og litt til, ute i havgapet; ja, langt frå innlandet i alle fall – Innlandet. Menneska i dette annleislandet langt borte var kledde i finstasen sin. Det var mørke dressar og kvite skjorter; det var lyse dressar og farga skjorter; det var bunader – folkedrakter – folkets drakter. Det var folk kledde til fest. Det var folk med smilande andlet. Alle var glade. Det var ungdommar der – spente og forventingsfulle på veg inn i vaksenlivet – om ei stund i alle fall. Det var familiar der frå fjern og nær. Alle skulle dei inn i kyrkja. Dei strøymde inn og fann seg plassar. Det var trongt, men det var plass til alle i herberget. Det var helsing og mumling. Det var mange tungemål – men det var ikkje Babels tårn. Dei var eitt land og éin nasjon, og dei var samla for å feire konfirmantane, som representerte den nye generasjonen. Vegen vidare inn i framtida.

Presten ønskte velkommen. Presten var kyrkjas mann. Presten var statens mann. Presten brukte hovudmålet i den regionen. Presten prata nynorsk, «Ære vere Gud i det høgste» – «og fred på jorda blant menneske». Det var gudsteneste, og det var mange ord; mange ord – på nynorsk. Det kom ikkje ein lyd frå meinigheita – unnskyld kyrkjelyden. Det var ikkje lyd i kyrkjelyden. Det var ikkje huffing, ikkje stønn, ikkje klaging, ikkje ein lyd. Det var ei heilt vanleg gudsteneste. Presten snakka litt dialekt – og nynorsk når han måtte halde seg til liturgien – liturgien var jo knytt til det heilage ord. Slik var det, og det var ingen som venta noko anna. «Vi hyllar deg for din store herlegdom, Herre Gud, himmelske konge, allmektige Fader.» Det var ingen som kravde at presten skulle snakke annleis.

Dei som sokna til den kyrkja, kjende ikkje til noko anna. «Trosbekjennelsen» heiter «truvedkjenning», og dei fleste ville nok hatt store problem med å seie den fram på bokmål. Liturgien deira var på nynorsk. Det var sånn det var – bokmål var framandt for dei i denne samanhengen. Men dei trudde på den same guden – dei som trudde. Dei snakka dialektar som høyrde til det same språket, men dei brukte ein annan variant av skriftspråket – ei anna målform. Der oppe i annleislandet seier dei «i trur», men skriv «eg trur». Her nede, i landet for dei rett-truande, seier ein «je trur» og skriv «jeg tror», og trur samtidig at dei andre snakkar og skriv rart og forskjellig – ja, nærmast eit anna språk, eit framandt språk, eit framandspråk. Nynorskingane trur på ein gud som skapte himmel og jord, mens bokmålingane trur på gud som himmelens og jordas skapar. Nynorskingen elskar nesten sin, mens bokmålingen elskar sin neste. Men elskar dei kvarandre?

Ein ber jo gjerne om at Gud skal late viljen sin råde på jorda slik som i himmelen. Alle dei som kjempa imot eitt norsk skriftspråk og samnorsk, var direkte eller indirekte med på å bidra til språkkløyvinga vi har levd med i så lang tid. Alle dei som ikkje ville akseptere såkalla blanding og lån frå den eine målforma til den andre. Alle desse var med og bygde Babels tårn i Noreg, og no er dei gjerne med i klagekoret og ønskjer seg eitt språk. «Lat oss bøya oss for Gud og be om tilgjeving.»

Men dei meiner ikkje eitt språk – for dei vil nok gjerne villig innrømme at vi snakkar eitt språk i Noreg, og dette språket er norsk. Dei vil ha eitt skriftspråk. Men dette eine språket skal helst vere bokspråket og ikkje språket ein bruker i annleislandet – dette landet langt, langt borte; så langt borte at ein berre har sett det på TV og postkort – det landet som heiter Noreg og ikkje Norge. Dei er ikkje som oss – og viss dei vil vere som oss, må dei tilpasse seg; dei må bruke vårt språk. Ja, altså skriftspråket; språket er jo allereie det same; talespråket altså. Dei må lære seg å snakke og skrive som folk. Det sa ein i alle fall før. Men sånt kan ein ikkje lenger seie no. «Lat oss ransaka oss sjølve for Guds andlet og sanna syndene våre.»

Vi vender oss mot aust og bed for syskena våre der. – Vi vender oss mot vest og bed for syskena våre der – også dei med eit anna skriftspråk. Vi vender oss mot sør og bed for syskena våre der. Vi vender oss mot nord og bed for vår eigen del av verda. OK, nordlendingane og resten av verda får òg vere med. Ein himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. Men her i området er det berre Mjøsa ein ser; og på andre sida er det totningane og andre austlendingar som rår. Det er langt til landet i vest – annleislandet; over sju blånar og litt til – landet som heiter Noreg. Det er nok best at dei held seg der – og då kan dei få ha språket sitt for seg sjølve òg. Slik lyder herrefolkets ord.