Konfirmasjon i annleislandet
JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark / Hamar dialekt- og
mållag
__________________________________________________________
Eg var i
konfirmasjon førre helg i eit land langt, langt
borte; over sju blånar og litt til, ute i havgapet;
ja, langt frå innlandet i alle fall – Innlandet.
Menneska i dette annleislandet langt borte var
kledde i finstasen sin. Det var mørke dressar og
kvite skjorter; det var lyse dressar og farga
skjorter; det var bunader – folkedrakter – folkets
drakter. Det var folk kledde til fest. Det var folk
med smilande andlet. Alle var glade. Det var
ungdommar der – spente og forventingsfulle på veg
inn i vaksenlivet – om ei stund i alle fall. Det var
familiar der frå fjern og nær. Alle skulle dei inn i
kyrkja. Dei strøymde inn og fann seg plassar. Det
var trongt, men det var plass til alle i herberget.
Det var helsing og mumling. Det var mange tungemål –
men det var ikkje Babels tårn. Dei var eitt land og
éin nasjon, og dei var samla for å feire
konfirmantane, som representerte den nye
generasjonen. Vegen vidare inn i framtida.
Presten ønskte velkommen.
Presten var kyrkjas mann. Presten var statens mann. Presten brukte
hovudmålet i den regionen. Presten prata nynorsk, «Ære vere Gud i
det høgste» – «og fred på jorda blant menneske». Det var
gudsteneste, og det var mange ord; mange ord – på nynorsk. Det kom
ikkje ein lyd frå meinigheita – unnskyld kyrkjelyden. Det var ikkje
lyd i kyrkjelyden. Det var ikkje huffing, ikkje stønn, ikkje
klaging, ikkje ein lyd. Det var ei heilt vanleg gudsteneste. Presten
snakka litt dialekt – og nynorsk når han måtte halde seg til
liturgien – liturgien var jo knytt til det heilage ord. Slik var
det, og det var ingen som venta noko anna. «Vi hyllar deg for din
store herlegdom, Herre Gud, himmelske konge, allmektige Fader.» Det
var ingen som kravde at presten skulle snakke annleis.
Dei som sokna til den
kyrkja, kjende ikkje til noko anna. «Trosbekjennelsen» heiter
«truvedkjenning», og dei fleste ville nok hatt store problem med å
seie den fram på bokmål. Liturgien deira var på nynorsk. Det var
sånn det var – bokmål var framandt for dei i denne samanhengen. Men
dei trudde på den same guden – dei som trudde. Dei snakka dialektar
som høyrde til det same språket, men dei brukte ein annan variant av
skriftspråket – ei anna målform. Der oppe i annleislandet seier dei
«i trur», men skriv «eg trur». Her nede, i landet for dei
rett-truande, seier ein «je trur» og skriv «jeg tror», og trur
samtidig at dei andre snakkar og skriv rart og forskjellig – ja,
nærmast eit anna språk, eit framandt språk, eit framandspråk.
Nynorskingane trur på ein gud som skapte himmel og jord, mens
bokmålingane trur på gud som himmelens og jordas skapar.
Nynorskingen elskar nesten sin, mens bokmålingen elskar sin neste.
Men elskar dei kvarandre?
Ein ber jo gjerne om at Gud
skal late viljen sin råde på jorda slik som i himmelen. Alle dei som
kjempa imot eitt norsk skriftspråk og samnorsk, var direkte eller
indirekte med på å bidra til språkkløyvinga vi har levd med i så
lang tid. Alle dei som ikkje ville akseptere såkalla blanding og lån
frå den eine målforma til den andre. Alle desse var med og bygde
Babels tårn i Noreg, og no er dei gjerne med i klagekoret og ønskjer
seg eitt språk. «Lat oss bøya oss for Gud og be om tilgjeving.»
Men dei meiner ikkje eitt
språk – for dei vil nok gjerne villig innrømme at vi snakkar eitt
språk i Noreg, og dette språket er norsk. Dei vil ha eitt
skriftspråk. Men dette eine språket skal helst vere bokspråket og
ikkje språket ein bruker i annleislandet – dette landet langt, langt
borte; så langt borte at ein berre har sett det på TV og postkort –
det landet som heiter Noreg og ikkje Norge. Dei er ikkje som oss –
og viss dei vil vere som oss, må dei tilpasse seg; dei må bruke vårt
språk. Ja, altså skriftspråket; språket er jo allereie det same;
talespråket altså. Dei må lære seg å snakke og skrive som folk. Det
sa ein i alle fall før. Men sånt kan ein ikkje lenger seie no. «Lat
oss ransaka oss sjølve for Guds andlet og sanna syndene våre.»
Vi vender oss mot aust og
bed for syskena våre der. – Vi vender oss mot vest og bed for
syskena våre der – også dei med eit anna skriftspråk. Vi vender oss
mot sør og bed for syskena våre der. Vi vender oss mot nord og bed
for vår eigen del av verda. OK, nordlendingane og resten av verda
får òg vere med. Ein himmel full av
stjerner, blått hav så langt du ser.
Men her i området er det
berre Mjøsa ein ser; og på andre sida er det totningane og andre
austlendingar som rår. Det er langt til landet i vest –
annleislandet; over sju blånar og litt til – landet som heiter
Noreg. Det er nok best at dei held seg der – og då kan dei få ha
språket sitt for seg sjølve òg. Slik lyder herrefolkets ord. |