Tre tre trer av
JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
Det er
trist, det der med trea; trea i Strandgata altså.
Det ser ut til at dei må gå. Vel, det er ei stund
sidan trea kunne gå; det var på Tolkien si tid. Trea
i Strandgata må likevel tre av. Dei skal bort. Ikkje
berre tre, men fleire enn tre. «Tres bien» er ikkje
noko passande uttrykk her. Men korfor skriv eg
«tre», mens du kanskje skriv «trær»? Tja, det er no
sjølvsagt fordi eg skriv på nynorsk, mens du kanskje
bruker bokmål til vanleg. Korfor skal det då vere
ein forskjell i bøyinga på eit så enkelt ord som
«tre»?
Det er eit tre, dvs. det er
eit inkjekjønnsord. Inkjekjønnsord har ikkje noka fleirtalsending i
nynorsk. Dette går tilbake til gammalnorsk der ein heller ikkje
hadde noka fleirtalsending på inkjekjønnsord. Men visse ord blei
likevel markerte for fleirtal, og det var dei som hadde ein kort a
som rotvokal; dei fekk ein såkalla u-omlyd. Ord som «land» eller
«barn» blei derfor «lQnd» og «bQrn» i fleirtal. Derfor har vi
framleis dialektar der ein seier «land» og «born», og det var også
Ivar Aasen sine bøyingsformer for desse orda. Islandsk har fått ö
for o med kvist, og dei skriv «lönd» og «börn». Men eit ord med e
fekk ikkje u-omlyd. Gammalnorsk «tré» var også «tré» i fleirtal.
På bokmål (eller dansk) har
ein hatt ei ekstrem systemforenkling. Mens ein i gammalnorsk hadde
–ar, –ir og –ur som moglege fleirtalsendingar (+ ev. omlyd), og ein
framleis har –ar, –er og inga ending i nynorsk, har bokmål fått –er
som generell fleirtalsending for nesten alle substantiv. Det finst
nokre unntak som berre er markerte med omlyd, t.d. «mann – menn»,
men i mange dialektar seier ein faktisk også «manner» eller
«menner». Såkalla særnorske inkjekjønnssubstantiv har derimot
vanlegvis ikkje noka ending, t.d. «hus» eller «fjøs». Spørsmålet er
om dette vil vare til evig tid. Det finst i alle fall også dei som
utan å nøle t.d. skriv «flere huller» på bokmål.
Når ein skriv «trær» på
bokmål, er det i praksis ikkje noko anna enn «tre-er». Ein får her
ei samandraging av dei to e-ane, og r-en vil i norsk ofte føre til
ei senking av e-en; tenk berre på «vere» vs. «være», «bere» vs.
«bære» eller «skjere» vs. «skjære», som også skil nynorsk frå
bokmål.
Den lange e-en i
gammalnorsk «tré» har blitt til i i engelsk. På engelsk skriv ein
framleis lang e, dvs. «tree», men ein uttaler det som «tri». «Tri»
kan ein ha i norske dialektar òg, men då står det gjerne for
talordet «tre», som på gammalnorsk var «þrír», jf. også engelsk «three».
Sidan høgtysk fekk ei diftongering av mange av dei lange germanske
vokalane, har ein «drei» på tysk. Men ein har ikkje noko «Drei»
eller helst «Zrei» som ville kunne svare til substantivet «tre» på
tysk. På tysk seier ein «Baum». Det same ordet har vi på norsk, men
ein bruker det då kanskje helst om ein død trestamme i form av ein
vegbom eller liknande, og ordet er faktisk lånt inn via nedertysk.
Tysk har elles verbet «zehren», som er «tære» på norsk (men også
lånt frå nedertysk), og som bl.a. Falk og Torp set i samanheng med
utgangstydinga til rota «tre», dvs. «spalte».
Trea i Strandgata må tre
av, og dei blir nok spalta opp. På same måte som nynorsk og bokmål
er litt spalta i bøyinga her, blir trea spalta opp til det blir
bitar og greiner igjen. Men dei som grein eller grin mest til slutt,
er vel dei som elskar trea – og då spelar det nok ikkje noka rolle
om ein seier eller skriv «tre» eller «tær», «trea» eller «trærne».
Vi er glade i desse trea uansett. |