Romantiske Asbjørnsen
JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
Ein og annan har kanskje fått
det med seg at det er ”Asbjørnsen-jubileum” i år. Hæ?
Jo, Peter Christen Asbjørnsen. Kven då? Asbjørnsen –
som i Asbjørnsen og Moe! Å, ja, han!
Eventyrforteljaren.
Dei
fleste har nok høyrt namnet Asbjørnsen i samband med
eventyrsamlingane til Asbjørnsen og Moe. Det kan hende at
”merkenamnet” Asbjørnsen og Moe har bleikna litt for nye
generasjonar som kanskje heller kan namn som J. R. R. Tolkien , J.
K. Rowling eller Stephenie Meyer.
Peter
Christen Asbjørnsen, som var fødd i 1812, var barn av si tid, og det
tydde bl.a. at han var romantikar. Nynorskordboka kan fortelje at
ein romantikar er ein som dyrkar romantikk, eller ein drøymar,
svermar, ein røyndomsfjern person. Vi skjønner fort at romantikk med
tydinga røyndomsflukt, svermeri eller idyllisk kjærleik ikkje er
noko som passar på Asbjørnsen i denne samanhengen.
Asbjørnsen er ein representant for romantikk med tydinga
”åndsretning som legg vekt på kjensler, fantasi og fri utfalding for
individet, og som viser sterk interesse for det nasjonale og
folkelege, rådande i Europa frå slutten av 1700-talet til midten av
1800-talet”.
Romantikken sette sitt preg på heile Europa, og det at Asbjørnsen og
Moe valde å samle inn norske folkeeventyr, var direkte inspirert av
arbeidet til brørne Grimm i Tyskland, som gav ut si første felles
bok i 1812, dvs. i det same året som Asbjørnsen blei fødd.
Eitt
poeng med innsamlinga av folkeeventyra var sjølvsagt den historiske
og kulturelle arven som låg i desse gløymde eller bortgøymde
nasjonale skattane. Ei anna side var det språklege perspektivet.
Folkeeventyra blei fortalde på dei ulike lokale dialektane, og
Asbjørnsen og Moe hadde som eit mål å få fram det norske i
forteljingane, sjølv om folkeeventyra blei skrivne ned på dansk –
som var det einaste offisielle skriftspråket i Noreg på den tida. På
same måte som t.d. Wergeland (f. 1808), Knudsen (f. 1812) og Aasen
(f. 1813) var Asbjørnsen og Moe viktige bidragsytarar på vegen fram
mot utviklinga av dei to norske skriftspråka som skulle skilje seg
frå dansk. Det kunne nesten reknast som ei form for romantisk
samarbeid.
Det kan
vere interessant å vite at ordet ”romantisk” opphavleg ikkje hadde
noko med følelsar og svermeri å gjere. Romantisk var i
utgangspunktet det same som ”romansk”, dvs. på eit romansk språk
(fransk, italiensk, spansk), som i si tid tydde på folkespråket i
motsetning til latin, som var vitskapsspråket.
Sjølv om
eg vel å ha eit språkleg perspektiv på Asbjørnsen, var det Jørgen
Moe som var språkmannen i dette ”radarparet”. Asbjørnsen var
”eigentleg” zoolog og botanikar. Allereie relativt kort tid etter at
Charles Darwin lanserte utviklingsteorien sin for ei verd som hadde
vore oppteken med å sjå tilbake til mellomalderen, diskuterte
Asbjørnsen dette nye perspektivet i ”Budstikken, et Maanedsskrift”
(nr. 2-3, 1861), og på dette tidspunktet var det nok ikkje så mykje
”romantisk” over Asbjørnsen lenger.
Men med
det tilbakeskodande perspektivet i romantikken, utforskinga av
nasjonalspråka og utviklingsteorien kom det også ny innsikt i
slektskapen mellom ulike språk. Ut frå dette perspektivet kan vi
seie at nynorsk og bokmål som skriftspråk deler dei same gena, og
om dei kanskje ikkje er sysken, kan dei no reknast som syskenbarn om
ikkje anna. Det kan uansett vere greitt å vere litt romantikar og
sjå på det samlande perspektivet til bl.a. Asbjørnsen og Moe, og
også Knudsen og Aasen. Hovudtalespråket i Noreg er norsk, og det er
dét som tel. Skriftspråk og skrivevariantar kan ein diskutere og
vere einig eller ueinig om, så lenge ein er einig om å halde i hop.
Med kjærleik og samliv følgjer det gjerne også motsetningar og
ueinigheiter. Men det høyrer òg med til romantikken. |