Møkkasnø!
JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
Sist gong skreiv eg om opphavet til ordet «snø». I
mellomtida har snøen komme for alvor, og den eine og
andre av oss må ut og rydde innkøyrselen og/eller
fortauet for snø – vi må ut og moke.
Sidan dei fleste lesarane her i området nok skriv bokmål, vil dei
nok synast at ordet «moke» ser litt merkeleg ut. Bokmålsforma er jo
«måke» - akkurat som fuglen, som eg personleg ville ha kalla «måse»
(men det må bli ein annan tekst).
«Moke» og «måke» er same ordet. Men den nynorske varianten er meir
etymologisk korrekt, dvs. i samsvar med tidlegare skrivemåtar og
ordet som det er avleidd av. Bokmålsvarianten er meir i tråd med
uttalen, og følgjer dermed det ortofone prinsipp, der ein prøver å
skrive så lydrett som mogleg.
Sidan eg akkurat har moka snø i ein time, tenkte eg eg skulle gje
uttrykk for kor møkkalei eg er av snømoking. Ordet «moke» er nemleg
rett og slett direkte avleidd av ordet «møkk»; og det er derfor vi
skriv «moke» med o på nynorsk.
Møkk (eller også møk) var «mykr» på gammalnorsk og hadde i tillegg
ei sideform «myki». Ein reknar med at substantivet «mykr» heng saman
med adjektivet «mjúkr», som på bokmål har blitt til «myk». Eg treng
vel ikkje å utdjupe assosiasjonane nærmare. Det er ikkje vanskeleg å
førestille seg korleis møkka har fått sitt namn.
Vi
har elles også ordet «mødding» (nynorsk: motting), som har utvikla
seg frå danske «møgdynge». Når eg ser på alle snødungane ute etter
at eg har moka ein heil time, er eg ikkje anna enn møkkalei. Men det
er vel litt sunt òg – god trening er det i alle fall. Og heldigvis
er det for det meste kvitt og reint og luktfritt. Når ein først må
ut og moke, er det jo trass alt litt greitt at det «berre» er snø
som ligg der i dungar. |