Skatten frå Vikingskipet
JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
Eg var
ein tur innom brukt- og antikkmessa i Vikingskipet
der det var tusenvis av andre utanom meg. Dei fleste
fann nok ein og annan liten «skatt» gøymd innimellom
alle raritetane som utstillarane hadde klart å samle
saman. Det var mange som såg på porselen, glas og
sølv, mens det bl.a. også var nok av gamle bøker å
bla i. I grunnen var det altfor mykje av alt, og det
var ikkje så lett å finne fram til dei eigentlege
skattane om ein ikkje hadde planlagt å opphalde seg
i Vikingskipet heile helga. Eg blei fort mett av
inntrykk og gav opp håpet om å ta med meg tilbake
noko anna enn ei sosiokulturell oppleving.
Då var det eg blei
merksam på ei vakker bok med samiske mønster på framsida. Eg braut
ut av menneskestraumen som trengde seg forbi alle utstillarane, og
kjempa meg fram til bordet med boka med samiske forteljingar. Det
var ei vakker bok, og eg kunne for så vidt ha tenkt meg å kjøpe ho.
Men mens eg stod der med boka i handa, gleid blikket mitt vidare og
blei hengande ved to meir anonyme bind i ein «klassisk» grå-gul
farge med brun skrift: «Det norske folks busetning og landnåm belyst
ved stedsnavnene» av O. Heitmann Andersen, Oslo 1944. Der fann eg
visst skatten min! Eg greip etter bøkene, redd at nokon andre skulle
ta skatten ifrå meg som om dette var ei aktuell problemstilling.
Ikkje at ein nødvendigvis kan sjå på folk kva dei interesserer seg
for, eller kva dei eventuelt leitar etter der i folke- og tinghavet
i Vikingskipet. Men det var nok eit jeger- og samlarinstinkt som slo
inn der knokane blei kvite rundt permane til desse gulna binda med
stadnamngransking.
Det stod 150.- kroner for
to bind skrive på innsida av det første bindet, men det var ikkje
berre å få betalt for skatten. Det var fleire som ville diskutere
med seljaren og prute på prisar på sølvbestikk. Endeleg blei det min
tur, og seljaren tok imot ein tohundrelapp og såg på meg med
granskande blikk. Han bladde i bøkene og sa bestemt at dette var
altfor billig. Dette måtte då vere feil eller ein gammal pris. Han
hadde både pengane mine og bøkene, som det såg ut til at han hadde
tenkt å behalde. Han nølte lenge med å gje meg tilbake vekslepengane
mine, og spurde meg fleire gonger om eg visste kva bøkene var verdt.
Eg skjønte ikkje heilt problemstillinga. Eg ville jo ikkje ha bøkene
fordi dei var gamle; eg ville ha dei fordi eg var interessert i
språk og språkhistorie. Så eg spurde no berre tilbake om han sjølv
hadde lese bøkene. Eg fekk til slutt både bøkene og vekslepengane
med meg og rømde unna åstaden i fall seljaren ombestemde seg og
ville ta skatten min ifrå meg igjen. Å, som eg såg fram til å lese
om gamle stadnamn og språkformer.
No er eg altså eigar av
to bøker frå 1944. Årstalet er i seg sjølv litt «skummelt». Korfor
var seljaren plutseleg så oppteken av desse bøkene måtte vere verdt
noko? Eg er nok ikkje den einaste som er interessert i stadnamn, men
det er vel ikkje nokon stor marknad for den type litteratur, vil eg
tru. Så eg byrja å studere bøkene litt meir nøye. Så langt hadde eg
jo berre vore interessert i innhaldet. Ole Heitmann Andersen har
skrive fleire bøker og artiklar innanfor same emnet. Men det er
kanskje andre som har vore viktigare forskarar enn han. Så då
hjelper det ikkje at forfattaren sjølv har skrive ei helsing i boka.
Men eg må innrømme at eg sperra opp auga då eg las helsinga
«Fylkesmann, oberst Sundlo, Fra foratteren, 1944» og sjekka namnet
Sundlo på Wikipedia. Bøkene er ikkje berre utgjevne i 1944 på
Nasjonalforlaget; den tidlegare eigaren var ingen ringare enn Konrad
Sundlo, offiser og politikar i Nasjonal Samling og dømd til
livsvarig fengsel etter krigen. Tre av åtte dommarar ønskte visst
dødsstraff for Sundlo. Ikkje veit eg om bokseljaren i Vikingskipet
meinte at det var denne bakgrunnen som skulle gje bøkene ein
spesiell verdi. For min eigen del blei det faktisk plutseleg veldig
merkeleg og nifst å ha desse to bøkene liggjande på bordet mitt. Det
eg trudde eg kjøpte, og som var «skatten» min, var gammal språk- og
busetjingshistorie. Men med på lasset følgde altså ei heilt anna
historie.
Det er tre
sidetilvisingar som den tidlegare/første eigaren skreiv på innsida
av bind 2: «Se side 106, 117, 129». Dette kunne nesten verke som Da
Vinci-koden. Men på desse tre sidene finn ein berre namnet «Sundlo»
understreka. Dette kan tyde på at eigaren faktisk var interessert i
bøkene fordi han ønskte å finne ut meir om sitt eige slektsnamn. Eg
får ta dette for det det er verdt, og konsentrere meg om
utgangspunktet og grunnen til at eg kjøpte desse bøkene: interessa
for stadnamn og busetjingshistorie. Den andre historia får andre ta
seg av. |