Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: ”Angrep på privat person eller offentlig debattant". Hamar Dagblad, 09.06.2011, s. 20. [>pdf av denne artikkelen]
Innlegget er ein kommentar til Bjørn Kristen Ørbæk: Takk til Jens Haugan, HD, 01.06.2011, s. 16 [pdf].
Angrep på privat person eller offentlig debatt?
 

JENS HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
 

Bjørn Kristen Ørbæk skriver 31. mai i Hamar Arbeiderblad og 1. juni i Hamar Dagblad at jeg driver med personlige angrep på han og hans kamp for ”språklig rettferdighet”, og at jeg (og mine kumpaner, som han sier) legger ned et stort arbeid for å stoppe ”frigjøringen fra offentlig språktvang i Norge”. Jeg gjentar dette for å gi leseren en mulighet til å vurdere språkbruken i denne framstillinga.

Jeg skal prøve å svare, og jeg skal til og med svare på ”rett” målform, men jeg skal ikke nødvendigvis svare med samme mynt. Det er svært beklagelig at Ørbæk må gripe til ”good-guy-bad-guy”-retorikk for å kunne ”debattere” med meg. Jeg har ingenting imot Ørbæk som person, og jeg har ingen intensjon om å fornærme noen eller å gå til personlig angrep mot noen.

Ørbæk har i en mannsalder skrevet avisinnlegg der han vil sidemålet (les: nynorsk) til livs. Det har han gjort lenge før jeg kom inn i bildet, og Ørbæk var nok også ”berømt” før jeg begynte å analysere og debattere innleggene hans. Jeg har faktisk stor sans for engasjementet og gløden til Ørbæk. Det har jeg også prøvd å få fram i det jeg har skrevet. Det jeg har kritisert og debattert, er sak og innhold.

Jeg har gang på gang – faktisk i flere år – prøvd å invitere til en litt mer faglig debatt der jeg har oppfordret Ørbæk til å svare litt mer nyansert og med faglige argument i stedet for å gjenta og gjenta hva han eller så og så mange prosent i Norge ”mener”. Det har i praksis vært umulig å få til en åpen debatt der vi kunne diskutere sak på bakgrunn av faglige argument. Ørbæk har stort sett unnlatt å svare og heller sendt ut mer propaganda for sitt syn.

Fra mitt perspektiv har den ”offentlige” debatten handlet mindre om sidemål eller nynorsk; jeg mener det er problematisk når en privat eller offentlig politiker gjentar sitt budskap om og om igjen uten å være villig til å gå inn i en dialog med noen som representerer et annet standpunkt. Og jeg snakker da om Ørbæk som offentlig person med den offentlige rollen han har tatt på seg, og ikke som privatperson.

Jeg er også et menneske med ulike roller. I denne sammenhengen har jeg en rolle som såkalt nordist og språkviter med en del års utdanning innen faget. Jeg hadde faktisk ikke engasjert meg særlig i målsaken før jeg flyttet til Hamar for fire år siden. Jeg har doktorgrad i norsk, og jeg er ansatt for å undervise i og forske på norsk. Etter hvert har jeg begynt å interessere meg spesielt mye for hvorfor det er så mye hat forbundet med tospråkssituasjonen, som jo slett ikke er noen uvanlig situasjon i verden. Jeg har altså en faglig interesse av å diskutere språksyn og språkholdninger med andre. Jeg er ikke ute etter sympati for verken meg selv eller ”målsaka”; jeg er ute etter debatter der man kan diskutere alle sidene ved et tema. Dette har dessverre ikke vært særlig lett når det gjelder Ørbæk som avisskribent. For å si det enda en gang helt klart og tydelig: Kjære Bjørn Kristen Ørbæk, jeg er uenig med deg i sak, og jeg forholder meg til deg som en offentlig person som presenterer sin sak i media, og det er også i media vi ”diskuterer” din sak.

Som representant for Norsk språkforening og/eller som privat engasjert arrangerte Ørbæk nettopp et ”åpent” debattmøte om sidemålet i skolen. Faktum er at lederen for Noregs Mållag og jeg rett og slett fikk taleforbud på dette møtet. Vi ble ikke invitert til å sitte i panelet, som bestod av fire representanter med et klart standpunkt mot sidemålet og politikere som skulle uttale seg om sitt standpunkt. Ørbæk sa klart ifra, slik at alle de tjue som møtte kunne høre det, at målfolket kunne sitte i salen, men at ingen var interessert i hva de hadde å si. Dette var tydeligvis ikke noe problem for representantene imot sidemålet eller noen av partirepresentantene – med to hederlige unntak: Ida Kristine Teien fra Sp og Erik Ringnes fra Venstre. De sa tydelig hva de mente om å arrangere ”offentlige” debatter der motparten sitt syn ikke var interessant, og der man fikk taleforbud. Dessverre har også den offentlige avisdebatten fungert slik at Ørbæk gang på gang har presentert sine meninger uten å svare på eller diskutere motinnlegg. En ”debatt” med Ørbæk har i praksis stort sett vært en enveisdebatt.

Når Ørbæk snakker om å ”grave graver for andre”, kan det virke som om dette handler om noe annet for han enn for meg. Jeg innbiller meg ikke at språkdebatten i Norge er over den dagen Ørbæk ”vinner” over meg eller jeg over han i en ”debatt” i avisa eller på andre arenaer. Vi har hatt en språkdebatt i Norge i to hundre år, og debatten vil neppe stilne med det første, uansett hvordan man eventuelt velger å forholde seg til sidemålet i skolen. Jeg personlig mener det er interessant og viktig med debatter, og jeg fortsetter gjerne debatten med Ørbæk og andre for å finne ut av andre sitt syn, og også for å vurdere om jeg kanskje burde endre mitt eget syn. Men for å endre mitt syn trenger jeg gode og holdbare argument som går ut over det å vise til prosentmålinger av hva folk føler og mener.

Til slutt vil jeg minne Ørbæk om at vi faktisk debatterer i avisa, dvs. i et offentlig forum som er tilgjengelig for alle, og vi har begge valgt å stille oss laglig til for hugg ved å skrive i avisa. Forhåpentligvis vil ”slaget” stå mest om argumentene og ikke om personene.