Dagens ord
er ”ekteskap”. Kollega Tormod hadde – i etterkant av
eit visst medieprofilert bryllaup, som nok han var
meir interessert i enn eg – lurt litt på dette ordet
og prøvde seg med å gå vegen via latin og ”akt”
(handling). Personleg stilte eg meg litt tvilande
til forklaringsforsøket sidan det tyske ordet er ”Ehe”,
og slike institusjonelle omgrep gjerne har komme til
Noreg via Tyskland og Danmark. I
gammalnorsk tid blei ein jo ”gjeven bort” som kvinne
(jf. gift), og som mann ville ein ”kvæne” eller ”kvænast”,
dvs. få seg ei kvinne. Ein hadde også ordet
”kvænfang” for ekteskapet. Og sjølv om ein sikkert
kan tolke eit slikt ord i verste meining, kan ein jo
velje å fokusere på at ei god kvinne er vanskeleg å
”fange” eller få, og at ein då gjerne er desto meir
nøgd når ein først har lykkast. Så kan ein jo i
tillegg bruke ordet ”karfang” når ein heller vil
fange seg ein mann. Kanskje vi treng eit nytt ordtak
med det same: ”ordet fangar”.
No har det jo blitt meir og meir
vanleg at ”fangsten” slepp unna igjen etter ei viss
tid. Ingenting varer evig, men ”evig” er faktisk eit
ord ein kan relatere direkte til ”ekteskap”. Det
tyske ordet ”Ehe” blei brukt frå ca. 800 og framover
og kjem av ei eldre form ”ewe” eller ”ewa”, som
tydde sedvane eller rett. Ei kortform var ordet ”e”,
og i ein gammalnorsk hadde ein også ”æ”, som rett og
slett tydde ”alltid”, jf. ”i all æve”. Det
gammalnorske ”ævi” tydde tid, tidsalder eller
levetid.
Dagens tyding til det tyske
ordet ”Ehe” utvikla seg ifølgje Kluge si
etymologiske ordbok på 800-talet, truleg med
påverknad frå engelsk. Den indogermanske grunnforma
”*ajeu-” blei i latin til ”ius”, som vi jo også
bruker i dag som ”jus” eller ”juss” i norsk for
rettsvitskap. Opphavleg var tydinga knytt meir til
”sedvane”. Ofte vil jo det ein alltid har gjort,
utvikle seg til å bli oppfatta som rett eller riktig
i eit samfunn og dermed danne såkalla presedens,
dvs. vårt grunnlag for å vurdere liknande
situasjonar. ”Presedens” tyder ”det som går føre”,
mens grunntydinga til det indogermanske ”*ajeu-” har
å gjere med å lenke eller binde saman. Det er
herifrå vi får ord som ”evig” og ”æve” – og via
omvegar altså også ”ekteskap”.
Ekteskapet var opphavleg meint å
vare evig. Når ein så samlar tydingane alltid,
sedvane eller tradisjon og rett eller lov i eit
”skap”, har ein eit godt grunnlag for ein
”evigskapskontrakt”, som jo ekteskapet skulle vere.
Mange tradisjonar, dvs. ulike
former for ritual, har ein tendens til å miste
innhaldet over tid. No når vi er inne i tida for
konfirmasjonar – og for så vidt også ekteskap, ser
ein jo at det er tradisjonen, det ein alltid har
gjort, som er viktigast, og ikkje nødvendigvis den
opphavlege grunnen til ein bestemt tradisjon. I
samband med dette kan det kanskje vere grunn til å
fokusere på forleddet ”ekte” i ekteskap, som kjem av
tysk ”echt” med tydinga ”rett” eller ”lovmessig”. På
norsk kan vi seie at vi ”ektar” nokon når vi giftar
oss. I mange tilfelle er jo ekteskapet først og
fremst ei formell stadfesting av ein sosial kontrakt
mellom to menneske som ønskjer å vere saman for evig
og alltid. Men den moderne tydinga av adjektivet
”ekte” i både tysk og norsk er jf. Nynorskordboka
først og fremst uforfalska, rein, skir, ublanda,
opphavleg, ikkje etterlikna. Dette kan vere noko å
tenkje på.
I nyare tid har også ekteskapet
skifta karakter. Ein giftar seg som regel ikkje
lenger av økonomiske eller samfunnsmessige grunnar,
men av ”ekte” kjærleik. ”Som regel” er då uttrykk
for ein ny sedvane og kan dermed seiast å vere like
”ekte” som den gamle. Før ein vel å gifte seg med
nokon, kan det kanskje vere ein idé å diskutere seg
fram til kva for ei tyding av ”ekte” ein vil leggje
til grunn for ekteskapet. Kanskje det hadde vore
like greitt å bruke kvænskap og karskap og fokusere
på den kvinna eller karen ein er glad i. Så kan ein
overlate rettsspråket og ordkløyveriet til juristar
og språkforskarar, mens ein sjølv kan nyte og skape
ekte kjærleik. Men gløym då ikkje ordet ”leik” i
kjærleik.