Ein god kollega av meg og eg sit
ofte og diskuterer opphavet til ulike ord. Her ein
dag sat vi og snakka om orda ”tyr” og ”dyr”, og
kollegaen min meinte entusiastisk at desse to orda
nok måtte ha same opphav, bl.a. fordi engelsk hadde
”deer” for hjortedyr, dvs. dyr med horn. Denne
hypotesen høyrdest for så vidt rimeleg ut, men eg
kunne ikkje heilt seie meg einig fordi eg sjølv er
fødd i tyren, og tyren er ”taurus” på latin og
”Stier” på tysk og nederlandsk, som elles har ”Tier”
og ”dier” for ”dyr”, mens engelskmennene bruker
”steer” for ein ung tyr og det latinske ”animal” for
dyr. Nei, her måtte det forskast litt i etymologien
for å finne ut korleis orda eventuelt hang saman
eller ikkje.
I Nynorskordboka kan ein lese at
”dyr” tyder ”levande skapning med sanse- og
rørsleevne (med unntak av menneske)”. Dette er jo
den allmenne tydinga vi alle kjenner. I Alf Torp si
etymologiske ordbok for nynorsk står det derimot
”dyr, især om ren og hjort”. Dette er meir i tråd
med den engelske tydinga som jo gjeld hjortedyr. Går
ein lenger tilbake til eldre germanske språk, meiner
ein å kunne føre ordrota tilbake til angelsaksisk ”déor”,
som tydde dristig eller vill. Dét igjen skal ha
samanheng med ei indogermansk ordrot ”*dhves”, som
tyder å puste eller ryke. Denne tydinga ligg også
til grunn for det latinske ”anima”, som tyder
”ande”.
Akkurat pustinga eller snøftinga
er jo ein eigenskap ein godt kan knyte til hjortedyr
når ein observerer dei. I gotisk tydde ”dius” elles
berre vilt dyr. Det ser altså ut til at ein har fått
ei generalisering i nokre av dei germanske språka
når det gjeld tydinga.
Ordet ”dyr” har vore uendra
sidan gammalnorsk (dýr), mens ”tyr” hadde forma
”þjórr” (ordet ”Týr” viste til guden Ty i
gammalnorsk tid, jf. ”tysdag”). Overgangen frå
gammalnorsk jó til y i moderne norsk finn ein i
mange ord, t.d. brjóta > bryte, skjóta > skyte. Det
finst norske dialektar i dag som har ”tjor” for
”tyr”, og svenskane har ”tjur”. Ved sida av forma
”þjórr” hadde ein elles òg ”stjórr”. Tysk og
nederlandsk har altså ”Stier”, og på engelsk kan ein
bruke ”steer” om ein ung okse. Opphavet til ordet
meiner ein å finne i sanskrit ”sthávira-”, som tyder
”tjukk” eller ”fast”, og det skal også vere opphavet
til ordet ”stor”, gammalnorsk ”stórr”. Ifølgje Falk
og Torp si etymologiske ordbok er nettopp ”stor” eit
ord som blei brukt som eit tilleggsord til tyren.
DTV si etymologiske ordbok for
tysk meiner at forma med s ikkje er heilt sikker,
men at den nok heng saman med avestisk (eit gammalt
indoeuropeisk språk) ”staora-”, eit ord for storfe.
I denne samanhengen finn ein òg orda for fast,
massiv, tjukk og brei (jf. ”stor”), men også stå og
stille. Det som står, står jo gjerne støtt (fast).
Dei ikkje-germanske formene ”taurus” og liknande
meiner ein må haldast utanfor. Ein trur at desse
heng saman med ei ordrot ”*teu-”, som tyder å
svelle. Elles er ein ikkje sikker på om forma med s
anten er lånt inn i indoeuropeisk frå semittisk
eller lånt ut frå indoeuropeisk til semittisk, eller
om den kanskje heng saman med ein eigen, gammal
tyr-kult. Men vi kan no vere einige om at det er eit
kult ord, og sjølv om tyren er eit dyr, er ikkje eit
dyr nødvendigvis ein tyr. Så her må vi ta tyren ved
horna og halde styr på dyr og tyr. Den gode
språkkollegaen min heiter forresten Tormod Stauri,
med eit etternamn som faktisk også går tilbake til
den same ordrota som ”stjórr” og ”Stier”. Tenk å få
eit slikt poeng med på kjøpet!