For ikkje så lenge sidan hadde vi besøk av ein
trønder som fortalde ei spennande og engasjerande
historie om noko som var blitt øydelagt, og han sa
då at tingen han snakka om, hadde ”gått til heden”.
Som språkvitar spissa eg sjølvsagt øyra, og
analyseapparatet mitt leita med ein gong etter
moglege forklaringar på konstruksjonen.
Kva er så situasjonen? Jo, dei fleste av oss ville
nok ha sagt at noko (eller nokon) ”går heden/hedan”,
dvs. utan ”til”. Korfor er det då likevel nokon som
kan finne på å seie ”gå til heden”? Ein rask sjekk
på Google viser at det er ca. 1000 oppslag på ”går
heden” mot 4000 på ”går til heden”. I infinitiv er
resultatet annleis. Det er 8 oppslag på ”gå til
heden” mot ca. 500 på ”gå heden”. Med partisippforma
er det ca. 1800 oppslag på ”gått heden” mot ca. 70
på ”gått til heden”. Ved denne overflatiske sjekken
observerer ein altså vaklande språkbruk der ute
blant aktive språkbrukarar. Kva er så korrekt? Og
kva er ei mogleg forklaring på den konstruksjonen
som ikkje er korrekt per i dag?
Uttrykket er (sjølvsagt) ”å gå heden/hedan”. Den
nynorske forma ”hedan” er nærmare den gammalnorske
forma ”heðan”, som er det språklege utgangspunktet
her. Ordet ”heðan” eller ”heden/hedan” er eit adverb
som tyder ”herifrå”. ”Å gå hedan” tyder altså rett
og slett konkret ”å gå herifrå (til ein annan
stad)”. I dagens norsk finst ordet meir eller mindre
berre i faste uttrykk, som t.d. ”gå/fare/vandre
hedan” med tydinga ”å døy”, eller, når det gjeld
gjenstandar, ”å bli øydelagt”. Elles finst også
”hedan og dedan”, som tyder ”herifrå og derifrå”
eller ”frå ulike stader”.
Når folk har byrja å seie ”gå til heden/hedan” med
”til”, er dette eit fenomen vi kallar for analogi,
dvs. at ein tilpassar ein konstruksjon til ein annan
konstruksjon som finst frå før, og som liknar på ein
eller annan måte. Sidan ”heden/hedan” ikkje lenger
er i bruk utanfor faste vendingar, skjønner mange
ikkje lenger den konkrete tydinga til ordet. Ein
skjønner berre tydinga til heile konstruksjonen ”å
gå heden/hedan”, som er å døy eller å bli øydelagt.
Samtidig har vi også ein annan konstruksjon som
liknar, og som har ei liknande tyding i visse
samanhengar, nemleg ”å gå til helvete”. Dette er eit
mykje sterkare uttrykk, og mange vil derfor
eventuelt leite etter eit ”snillare” uttrykk. Men i
munnleg språk blant t.d. ungdommar vil nok ”å gå
hedan” og ”å gå til helvete” tyde nokolunde det same
når ein snakkar om at tekniske duppedingsar går i
stykke.
Dersom ”gå til heden/hedan” skulle få fotfeste og
bli eit vanleg uttrykk, må ein eventuelt omdefinere
statusen til ordet ”heden/hedan”, som då burde bli
analysert som eit substantiv og ein konkret eller
abstrakt stad ein ville kunne gå til (i staden for
”frå”). ”Heden/hedan” blir då kanskje eit helvete
(eller ein himmel) for t.d. øydelagde bilar eller
mobiltelefonar, noko som opnar for nye og kreative
namn på bilopphoggeri eller returstasjonar.
Motsetnaden mellom ”Edens hage” og ”Hedens hage” er
nærliggjande i så fall. Språkpuristar vil i alle
fall kunne påstå at språket går hedan. Men akkurat
slike omtolkingar og språkendringar er faktisk
relativt vanskelege å stoppe. Så då får den enkelte
bestemme for seg sjølv om språkendring er himmel
eller helvete.