Eg har visst skrive om alle dei store rovdyra, då
bør vel bjørnen òg få nokre ord. Og då er det
sjølvsagt ordet ”bjørn” eg er interessert i som
språkvitar. I motsetnad til gaupa og reven har
bjørnen ei ordform som for så vidt liknar dei ein
har i engelsk og tysk, nemleg ”bear” og ”Bär. Men
mens ”bear” og ”Bär” også uttalemessig liknar på
kvarandre, skil ”bjørn” seg likevel litt frå dei to
germanske nabospråka.
For å finne ut av forskjellen i skriving og uttale,
kan ein starte med å sjå på den gammalnorske forma
av ”bjørn” som var ”bjQrn”, dvs. skriven med såkalla
”o med kvist”. O med kvist i gammalnorsk er
vanlegvis eit teikn på at det er ein a som har blitt
påverka av ein u (tidlegare uttalt som o) slik at
han blei ein å-lyd (ao).
Når vi ser o med kvist i gammalnorske tekstar, er
det altså god grunn til å tru at ordet i ei anna
form eller på eit tidlegare trinn hadde ein a.
Fleirtal av ord som ”land” og ”barn” hadde t.d. eit
u i endinga i urnordisk. Denne u-en påverka a-en i
trykkstavinga (ein får såkalla u-omlyd), og i
gammalnorsk finn ein fleirtalsformene ”lQnd” og ”bQrn”.
Dette er også grunnen til at vi har dialektformer og
eldre nynorske former som land – lond og barn –
born. På islandsk har den gamle o-med-kvist-lyden
endra seg til ö, og ein har ”lönd” og ”börn” som
fleirtalsformer.
No veit vi altså at lydar i endestavingar kan
påverke lydar i trykkstavingar. Når det gjeld
u-omlyden, så fall lyden som var opphavet til
omlyden ofte bort på vegen frå urnordisk til
gammalnorsk. Eit anna fenomen har vi når lyden i
endestavinga bokstavleg talt bryt seg veg framover i
trykkstavinga. Dette fenomenet kallar ein derfor for
bryting.
Sjå no på dei to formene i engelsk og tysk: i
engelsk står det ”bear” med ea, og i tysk står det
berre ”Bär”. Ei eldre angelsaksisk form var ”beorn”
(nokon vil kanskje hugse forma frå Tolkien si bok
Hobbiten, der det var ein mann som kunne forvandle
seg til bjørn). Den urnordiske forma reknar ein med
var ”bernu-”. Gammalhøgtysk hadde ”bero”, mens ei
anna angelsaksisk form var ”bera” (gammalnorsk hadde
også ”bera” for binne). I tysk forsvann den gamle
o-lyden, og e-en blei senka til ä. Men elles skjedde
det ikkje mykje med ordet. I engelsk derimot ser ein
at på utviklinga bera > bear at a-en i endestavinga
braut seg framover i staden for å falle bort. I
nordisk var det u-en som braut seg framover og ein
fekk bernu > beurn. Når vi ser at ”bjQrn” er skrive
med o med kvist, kan det elles òg vere mogleg at det
var ei a-ending som braut seg framover først, slik
som i engelsk, men at det var ein u i endinga som
etterpå påverka a-en til å bli ein å-lyd. E-en
framfor a eller u fekk i nordisk ein glideuttale og
blei dermed til j.
Norsk, engelsk og tysk er relativt forskjellige når
det gjeld fenomenet bryting. Engelsk har ofte ei
svært gammaldags rettskriving som vitnar om gamle
uttaleformer. Derfor kan ein lettare sjå korleis
utviklinga har gått. Samanlikn t.d. urnordisk
”hertan” vs. engelsk ”heart” og norsk ”hjarte” (i
austnorsk gjorde så j-en at a igjen blei heva til e
– hjerte). I tysk fekk ein ”berre ”Herz”. Elles også
urnordisk ”erthu” mot engelsk ”earth” og norsk
”jord” (prøv å uttale ”eurth”); mens tysk berre fekk
”Erde”.
Bryting er eit spennande fenomen i nordisk, og
bjørnen blei, som vi såg, litt nedbroten av
behandlinga han fekk. Men kva tyder eigentleg namnet
”bjørn”? Det er faktisk meir opplagt enn ein kanskje
trur. Her kan det vere greitt å gå tilbake til den
urnordiske forma ”bernu”. Når ein først har sett at
lydar/bokstavar kan skifte plass i utviklinga av ord
og språk, kan ein jo prøve ”scrabble-metoden”.
Dersom ein stokkar litt om på bokstavane, er det
ikkje vanskeleg å sjå at det er ”brun” som skjuler
seg her, og bjørnen er dermed ikkje noko anna enn
”den brune”. Det er velkjent at ein opp igjennom
historia gjerne har prøvd å gje dei ”farlege” dyra
litt meir ufarlege namn. Ulven kunne t.d. vere
”gråbein”, og bjørnen er altså den brune. I latin
hadde ein namnet ”ursus”, og på gresk heitte bjørnen
”árktos”, og det er stjernebiletet Den store bjørnen
vi har over Arktis, mens Antarktis ligg motsett veg
(ant-) av Den store bjørnen.
Ei norsk form utan bryting er forresten ”berserk”.
Berserkane var sjølvsagt krigarane med bjørneskinn.
Så treffer du på bjørn, får du bere over med den
brune; han blei jo broten ned og brukt til serk,
stakkar.