Ein høyrer oftare og oftare at nokon – på det
noverande tidspunktet kanskje helst barn – seier
”henne har sagt”, ”henne har gjort” o.l. Skal ein
irritere seg over dette og rette på vedkommande?
Eller skal ein glede seg over at ein kanskje er
vitne til ei potensiell språk-/dialektendring?
Moderne norsk har berre restar av det gammalnorske
bøyingssystemet. I skrift er det enda mindre enn i
dei ulike talemåla. Substantiv blir normalt ikkje
markerte for kasus. Det einaste vi spanderer på oss,
er ein s for å markere at eit ord eller ein frase
har ei eller anna form for eigarforhold til noko
anna, t.d. ”mannens hatt”. Elles står alltid mannen
”naken” i ei setning, uansett om han er subjekt
eller objekt: ”Mannen (subjekt) har hatt”, ”Eg gjev
mannen (indirekte objekt) ein hatt”, ”Eg ser mannen
(direkte objekt)”. Gammalnorsk hadde fire ulike
kasus, nominativ, genitiv, dativ og akkusativ, og
dermed hadde ein fire ulike former av ”mannen”, alt
etter kva funksjon ordet hadde i ei setning: maðrinn,
mannsins, manninum, manninn. Som vi ser her, var
kasus markert både på sjølve substantivet (maðr) og
på den etterhengde bestemde artikkelen (-inn). Ein
genitivs-s i norsk kjem berre på slutten av eit ord
eller ein frase. Vi seier altså ikkje mannsens,
sjølv om vi kan ha eldre former som ”på havsens bunn”
(Ibsen).
Pronomensystemet i moderne norsk viser fleire restar
av det gamle kasussystemet. Som regel har vi eit
relativt tydeleg skilje mellom subjekts- og
objektsformer: eg – meg, du – deg, han –
honom/han, ho – henne/ho, det – det; vi/me – oss, de
– dykk, dei – dei (bokmål: jeg – meg, du –
deg, han – ham/han, hun – henne, det – det; vi –
oss, dere – dere, de – dem).
I setninga ”henne har vi høyrt” er det dermed ikkje
nokon tvil om at ”henne” må vere objekt, og ”vi” må
vere subjekt. I tillegg har vi som regel også
ordstillinga i moderne norsk som fortel oss kva som
må vere kva (subjektet ”vi” står mellom dei to
verbformene). Derfor er heller ikkje varianten ”ho
har vi høyrt” noko problem. Her ser vi òg at vi
faktisk har nokre sideformer i pronomenbøyinga, både
i nynorsk og i bokmål. Ein kan bruke både ”honom” og
”han” som objektsform, og ein kan bruke ”henne” og
”ho” i nynorsk; ”det” og ”det” og ”dei” og ”dei” er
like former. Og i bokmål kan ein bruke både ”ham” og
”han” som objektsform, og ein har ”det” og ”det” og
”dere” og ”dere” som både subjekts- og objektsformer
utan at dette skapar store problem.
Formene ”honom/ham” og ”henne” er opphavleg
dativformer; det var ”honum” og ”henni” i
gammalnorsk. I ei setning ”eg ser honom/henne” ville
ein derimot ha brukt akkusativ: ”ek sé hann/hana”.
Etter kvart som kasussystemet gjekk i oppløysing,
fekk ein altså eit samanfall av ulike former.
Pronomensystemet i moderne norsk er ei blanding av
mykje rart, spesielt dersom ein tek med alle
dialektane. Fleirtalsforma ”vi” tydde opphavleg
berre ”vi to”, og er den gamle dualisforma. Den
gammelnorske forma for ”vi” var ”vér” (jf. tysk ”wir”).
Den gamle forma ”vér” finn vi igjen i pronomenet
”me”, som er ei samansmelting av verbendinga ”–um”
og ”vér”. Då det gammalnorske bøyingssystemet
braut saman, blei t.d. ”drekkum vér” tolka om til
”drekk me” (vi drikk), fordi m og v også lydmessig
står nære kvarandre.
Opphavet for nynorsk ”de” er også den gamle
dualisforma (”de to”). Forma for fleire enn to var ”þér”,
og derfor har ein ”dere” i bokmål. Den gammalnorske
dualisforma var ”þit” med ein kort i, som seinare
systematisk blei senka til e. Dette er grunnen til
at ein uttaler det nynorske pronomenet ”de” med e og
ikkje med i. T-en fall som regel bort. Det ser vi òg
i uttalen av pronomenet ”det” (gammalnorsk ”þat”),
sjølv om t-en står i skrift. Dativforma av ”þat” var
forresten ”því”. Derfor heiter det i dag ”fordi”
(ev. av di), som rett og slett tyder ”for det”).
Utviklinga av pronomensystemet frå gammalnorsk til
moderne norsk er utruleg spennande. Mange dialektar
har ”oss” som subjektsform i staden for ”vi/me”. Og
svært mange dialektar har variantar av ”dykk” (dekk,
dåkk(er)) som subjektsformer for andre person
fleirtal istf. ”de/dere”. Tredje person fleirtal
”dei/de” kjem av gammalnorsk ”þeir”, som vikingane
forresten eksporterte til England (they). Dativforma
var ”þeim”, som ein bl.a. kunne finne som ”deim” i
tidlege variantar av nynorsk. Men uttalevariantar
som t.d. ”dem” og ”dom” er svært vanlege som
subjektsformer i norske dialektar i dag.
Barn lærer språk først og fremst på bakgrunn av kva
dei høyrer av ord og ordbruk rundt seg. Reint
psykologisk ser på ein livet rundt seg ifrå eit
førstepersonsperspektiv (eg), dermed vil andre og
tredje personar gjerne vere objekt. Statistisk sett
vil ein nok også høyre dei grammatikalske
objektsformene oftast, og dermed er vegen kort til å
kunne analysere desse formene også som
subjektsformer når ein først skulle ha bruk for eit
subjekt. I moderne tid har vi systematisk og
organisert skriftspråkopplæring. Så sjølv om fleire
og fleire eventuelt bruker ”henne” som subjekt, er
det ikkje så sannsynleg at ”henne” vil slå igjennom
som subjektsform i skrift. Men i praksis har det
lite å seie; vi har jo allereie ”ho” og ”ho” og
”han” og ”han” som både subjekts- og objektsform. Så
vi har nok ikkje høyrt henne for siste gong.