Politikk og
grammatikk
Den
litt einsidige "debatten" om sidemål og språkpolitikk
held fram i HA, og no går det mest ut over dei "udemokratiske"
partia som ikkje vil gjere som Bjørn Kristen Ørbæk
synest er best (HA 20. juni 2008). Men kvar blir det av norsklærarane
i denne debatten?
JENS
HAUGAN
førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
DEBATT
Kanskje
det er lunkne haldningar og fråværet av engasjement
hos norsklærarane som er den eigentlege årsaka til "norskkrisa"
i skolen?
Brannfakkel
Eg kastar bevisst ein brannfakkel her og håpar å irritere
eller engasjere den eine eller andre norsklæraren. Kanskje
det finst nokon fleire som vil uttale seg om norskfaget og sidemålet
i HA, istf. berre éin pensjonert lærar med eit svært
unyansert og populistisk syn på språksituasjonen i Noreg.
Som eg har sagt før, det er ikkje så vanskeleg å
vere einig med Ørbæk på nokre generelle punkt.
Men biletet er mykje meir komplisert og nyansert, og det ville vere
veldig synd om synsing om språk og fleirtalsretorikk skulle
framstå som dei beste "argumenta" i ein debatt om
språksituasjonen i Noreg.
Barna
Om ein spurde barna i skolen kva dei helst ville ete til lunsj,
ville kanskje 90 % svare at dei vil ha pizza, pølse eller
hamburgar. Men det ville neppe føre til at dei faktisk fekk
det på skolemenyen. Ingen seriøs politikar, ingen lærar
og heller ingen foreldre ville godta ei slik form for fleirtalsavgjerd
basert på kva barna likar eller synest er lettvint.
Spurde
ein barna om dei helst vil sleppe matematikk, ville nok òg
relativt mange svare ja, noko som ein ut ifrå statistisk (og
demokratisk?) tenking kunne seie var eit argument mot matematikk
i skolen. Det er utruleg at tidlegare lærarar/pedagogar kan
bruke slik argumentasjon i viktige utdanningsspørsmål.
Uavklart
Det er heilt legitimt å prøve å få endra
lovene på demokratisk vis, t.d. ved å skrive avisinnlegg
og påverke opinionen. Språksituasjonen i Noreg er framleis
uavklart, og vi treng offentlege debattar.
Eg kan heller ikkje stille
med perfekte eller ukontroversielle løysingar. Tospråkssituasjonen
i forhold til innvandringa er heilt klart eit interessant tema (det
er berre rart at dette skulle bli brukt av folk som er så
langt på høgresida). Men å bruke statistikk utan
omsyn til faglege vurderingar er ingen tent med når ein samtidig
argumenterer for ein betre skole. Skolen blir ikkje automatisk betre
ved å fjerne vanskelege eller omstridde emne! På same
måte som ein heller ikkje blir ein betre musikar ved å
hoppe over dei vanskelege partia i eit musikkstykke.
Ei
anna vinkling
Det er faktisk mogleg å bruke ei anna vinkling på sidemålsproblematikken,
og den har rett og slett å gjere med haldningar og ei negativ
utvikling i skolen og i samfunnet over tid. Ja, det er nok sant,
reint statistisk, at dei fleste elevane - og nok også lærarane
- er negativt innstilte til sidemålet, les nynorsk. Dvs. ein
har rett og slett eit haldningsproblem, noko som har negative konsekvensar
både for læringa og undervisninga i skolen.
Å
bruke ein lærar som verken meistrar nynorsk godt nok eller
likar å arbeide med det (truleg mest pga. manglande kompetanse),
er neppe noko sjakktrekk når det gjeld å undervise elevar
som frå før har blitt lærte opp til å "hate"
nynorsk. Jo, det er jo faktisk slik det er i dag; mange elevar hatar
nynorsk. Men spørsmålet er om dei eigentleg veit korfor
dei "hatar" nynorsken.
Haldningar
Min påstand er at det handlar
mest om haldningar, og mange elevar har desse haldningane med seg
allereie når dei byrjar på skolen. Rituell brenning
av ordlister er ein del av det generelle behovet for å demonstrere
mot eitt eller anna i puberteten, og det blir tolerert av skolen
og samfunnet; akkurat som ein tolererer ein tradisjon for russefeiring
som dei fleste nok er einige om er sterkt øydeleggjande for
skoleprestasjonane og pedagogisk og politisk "ukorrekt".
Éi mogleg løysing på språksituasjonen
i Noreg er sjølvsagt å fjerne jamstillingsvedtaket
og ta nynorsken ut av skolen. Ei anna løysing er den som
dei fleste politiske partia føreslår, nemleg å
styrke norskfaget og sidemålet i skolen. Av ein eller annan
merkeleg grunn er det framleis slik at undervisning og læring
må til for å tileigne seg kunnskapar.
Dårleg strategi
Det er ein dårleg
læringsstrategi å seie at ein ikkje likar matematikk
eller at ein meiner det er for vanskeleg, og det hjelper ikkje å
støtte seg på så og så mange prosent andre
som heller ikkje likar eller meistrar matematikken. Matematikk er
og blir ein del av den organiserte opplæringa i norsk skole,
og norskfaget består òg av ein del komponentar som
kjem til å vere der ei stund framover.
Ein tek ikkje Ibsen
ut av norskfaget berre fordi nokon ikkje likar han eller synest
han er for vanskeleg. Skal vi jobbe med utfordringar i skolen, må
vi jobbe ut ifrå faglege vurderingar, pedagogikk og didaktikk.
Fjerning av upopulære emne i skolen er inga løysing.
Vi fjernar ikkje multiplikasjonen fordi elevane likar den dårlegare
enn addisjonen, og vi fjernar ikkje nynorsken fordi elevane ikkje
likar den dårlegare enn bokmål. Det er lærarane
si oppgåve å få elevane til å få eit
best mogleg forhold til alle skolefaga, og då er det styrking
og ikkje fjerning som er løysinga.
|