Ja til bokmål og
nynorsk
No har eg jo reagert på to av
innlegga til Bjørn Kristen Ørbæk i det siste, og eg bør vel passe
meg for å ikkje hamne i same kategori der kvantitet blir ein
strategi i seg sjølv.
JENS
HAUGAN
førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
DEBATT
Berre
ein gjentek dei same påstandane ofte nok, så blir dei nok sanne
eller aksepterte etter kvart. Ørbæk sine innlegg er jo for det mest
ein repetisjon av den same bodskapen i ulike variantar: bokmål som
einaste skriftspråk og bort med ”nynorsktvang”, og eg er ikkje
nødvendigvis direkte ueinig med han heller. Men når Ørbæk i HA 19.
mai igjen går laus på nynorsken og målfolket, får eg jo veldig lyst
til å skrive noko igjen. Spørsmålet er om det i det heile er ein
”språkdebatt”, som Thor Howard Helland refererer til i HA 21. mai,
eller om det ikkje berre er stadige åtak der Ørbæk faktisk ikkje
debatterer, men berre skriv og skriv, uavhengig av andre sine
debattinnlegg.
Ikkje
målmann
Sjølv om eg vel å skrive nynorsk, ser eg
ikkje på meg sjølv som ”målmann”, og ikkje er eg vestlending heller.
Eg kunne for så vidt gjerne tenkje meg eitt skriftspråk i Noreg, men
det treng ikkje nødvendigvis å vere nynorsk. Så lenge vi hadde ein
politikk der både bokmål og nynorsk hadde mange valfrie former, var
det mogleg å sjonglere litt og finne ein språkleg identitet med
nærmare tilknyting til eigen dialekt. Når ein no meir og meir går
bort ifrå valfrie former, vil det nok berre forsterke grensene
mellom bokmål og nynorsk igjen, og det er på mange måtar litt synd.
Ikkje kan eg skjønne at to moglege bøyingsformer skal vere
vanskelegare å lære enn éi; det er jo berre å velje den eine forma
ein føler passar ein best.
Eg er som sagt ikkje ”målmann”, og eg kan vere einig i
at politikken til den offisielle målrørsla ikkje alltid har verka
like heldig for dei generelle haldningane til nynorsk. Men for å
komme til Ørbæk sitt ”debattinnlegg” 19. mai, så er det nok å gå
litt vel langt å påstå at målfolket og språkpolitikarane (kven er
dei forresten?) arbeider for at nynorsk skal erstatte bokmål. Det
finst sikkert dei som skulle ønskje det, men å seie at dei lever i
si eiga verd og følgjer eit nasjonalromantisk program, er vel litt
drygt. Det er også ein udokumentert påstand at nynorsk er eit
regionalt særspråk. Det som kan byggje opp under ein slik påstand,
er kanskje NRK sin politikk der ein gjerne bruker vestlendingar når
det er nokon som skal snakke nynorsk. Ein kan berre høyre på t.d.
Mari Maurstad, og ein vil skjønne at nynorsk også kan fungere for
folk med andre dialektgrunnlag. Men uansett snakkar det fleste av
oss dialekt til dagleg, og lesing av skriftspråk har meir med øving
og vanar å gjere.
Dialekttrekk forsvinn
Ørbæk reklamerer for Stange-ordboka og
argumenterer ofte for at dialektane bør takast vare på. Men han
gløymer at bokmål, spesielt etter at vi fekk radio og tv, er éi av
dei viktigaste årsakene til at dialektane har blitt meir
homogeniserte, og at mange dialekttrekk forsvinn. Dette kan jo vere
bra dersom ein ønskjer eitt skriftspråk og eit skriftspråkbasert
talespråk, men då bør ein ikkje samtidig argumentere for at
dialektane bør røktast og takast vare på, slik som Ørbæk gjer. Han
slår jo i hel sine eigne argument.
Argumentet om at barn og ungdom blir tvinga til å lære
eit fremmendt og regionalt språk på skolen – nemleg nynorsk – gjeld
i beste fall òg helst dei som har fått ”øydelagd” sine dialektar
gjennom hundrevis av år med dansk påverknad og bokmål som einaste
reelle alternativ. Bokmål kan jo oppfattast som like fremmendt og
regionalt for mange andre. Når ein skal ha eitt felles skriftspråk,
vil det alltid måtte vere eit kompromiss uansett. Når Ørbæk skriv at
ein bør ”glede seg over mangfoldet i den norske språkfloraen”, ser
eg at han plukkar ord frå mine innlegg utan å svare meg direkte, og
det er vanskeleg å sjå at Ørbæk faktisk står for språkleg mangfald.
Skyt
over mål
Det er også rart å lese at Ørbæk meiner
at Noregs Mållag trampar på andre menneske sin identitet ved å hevde
at nynorsk er vårt eigentlege morsmål. I mine auge gjer Ørbæk
akkurat det same når han prøver å argumentere for bokmål ved å rakke
ned på alle som måtte meine noko anna. Det er mogleg at bokmål er
relativt dialektnøytralt, det er vel ein definisjonssak, men å seie
at bokmål ikkje favoriserer noko enkelt særspråk, er igjen å skyte
over mål; bokmål byggjer trass alt i utgangspunktet på dansk
skriftspråk, sjølv om ein kom relativt langt i
fornorskingsprosessen. Også nynorsken har utvikla seg veldig sidan
Ivar Aasen, og det er opp til heile språksamfunnet å utvikle dei to
skriftspråka våre vidare. Begge skriftspråka er i bruk, og det er i
praksis uinteressant kor mange prosent det er snakk om, så lenge det
faktisk finst eit jamstillingsvedtak og vi har eit demokrati der det
er fritt fram for den enkelte å velje målform – men for å kunne
velje, treng vi opplæring. |