Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: "Fløyet og flydd" i Hamar Arbeiderblad, 31.10.2013, s. 26. [>pdf av denne artikkelen]
Kommentar til Bjørn Kristen Ørbæk: "Flydde? Inkonsekvent bokmålsnormering", Hamar Arbeiderblad, 28.10.2013, s. 30. [>pdf].


Fløyet og flydd

 

JENS HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark / Hamar dialekt- og mållag
__________________________________________________________

Bjørn Kristen Ørbæk lurer på hvor «den merkelige formen flydd» kommer fra. Selv om det finnes mange regelmessigheter i språk og grammatikk, kan språk sammenlignes med en levende organisme som endrer og tilpasser seg over tid.

I bokmål finnes det to alternative bøyingsmåter for verbet «fly» i partisipp, enten «fløyet» eller «flydd», mens nynorsk bare har «floge». I tillegg kan man på bokmål faktisk også bruke infinitiven «flyge», presens «flyger» og preteritum «flaug». Her har altså bokmål flere ulike bøyingsformer, mens nynorsk ikke har bøyingsvariasjon innenfor dette verbet annet enn når det gjelder infinitivsforma. Man kan da velge å irritere seg over at et ord kan bøyes på flere måter, eller man kan prøve å forstå hvordan ulike former har oppstått, og at ulike former kan aksepteres i et skriftspråk.

Den gammelnorske bøyinga var: fljúga – flýgr – flaug – flogit. J-lyden i «fljúga» påvirket u-en slik at denne blei til y, og vi fikk «flyge», mens g er en lyd som ofte blir svekket eller forsvinner. Som man ser på ordet veg/vei, kunne g-en bli til en j/i-lyd, og da får man ordet «flýja», eller ordet kunne forkortes til «fly».  Verbet «flýja» fantes allerede i gammelnorsk med betydninga «flykte», og det hadde såkalt svak bøying. Dette verbet finnes fremdeles i nynorsk og i dialektene med bøyinga «flydde – flydd», som er helt i tråd med den gammelnorske bøyinga.

Her er det altså to verb, et sterkt (fly(ge)) og et svakt (fly), som i noen sammenhenger har litt lignende betydning, som konkurrerer med hverandre, og der bøyinga kan falle sammen. I språkutviklinga er tendensen slik at sterke verb lettere kan endre bøying og bli bøyd som svake verb. De fleste sier i dag «skjærte» og «bærte» istf. «skar» og «bar», selv om verken bokmål eller nynorsk «tillater» svak bøying i skrift. De fleste kortverb (nå, bo, bla) blir bøyde ved at man legger til –dd(e), og «fly» vil da passe med dette mønsteret. Fenomenet kaller vi «analogi», dvs. at man gjør noe i samsvar med et annet mønster man har oppdaget.

Bokmål tillater mer variasjon i verbbøyinga i dette tilfellet og tar dermed mer hensyn til talemålsvariasjonen. Om det er riktig eller galt, er mer et spørsmål om smak og behag og hva man mener om språknormering.