Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: "Dialekt som sidemål". Hamar Arbeiderblad, 22.02.2013, s. 25. [>pdf av denne artikkelen]
Kommentar til Bjørn Kristen Ørbærk: "Dialekt som valgfritt sidemål" i Hamar Arbeiderblad, 12.02.2013, s. 24 [>pdf]

JENS HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark / Hamar dialekt- og mållag
__________________________________________________________

Bjørn Kr. Ørbæk skyter langt over mål igjen i HA 12. mars [retting: februar] når han foreslår «dialekt som valgfritt sidemål». For de fleste av oss er da vel dialekten hovedmålet, dvs. det språket vi bruker muntlig hver dag. Det er i beste fall svært misvisende å bruke begrepet «sidemål».

Er dialekten noe vi bare skal ta fram i visse situasjoner? Er det slik at folk skal snakke «pent», dvs. riksmål i Ørbæks verden, til daglig, men får lov til å ta fram dialekten, sidemålet, i spesielle sammenhenger?

Norsk språkforening arbeider for å bringe dialektene inn i skolen som muntlig sidemål, skriver Ørbæk. Snakk om å renne inn åpne dører! Det er faktisk lov og ønskelig å snakke dialekt i skolen. Kunnskapsløftet definerer også eksplisitt for 5. - 7. trinn at elevene skal «finne språklige særtrekk i sitt eget miljø og sammenligne med noen andre dialekter». De skal også sammenligne muntlig og skriftlig språk. Hva slags prøveordninger mener Ørbæk eller de som eventuelt kjøper «argumentene» hans, det er behov for?

Elevene starter på skolen med sine respektive dialekter, og de skal også kunne velge dem som muntlig «sidemål». Det er i seg selv et paradoks, men vi kan være velvillige og tolke det som målrettet opplæring i den lokale dialekten. Skal da mer eller mindre tilfeldige ordsamlinger være fasiten på hva som er «riktig» og hva som er «galt»? Hvem skal ha ansvaret for å definere dialektene?

Ørbæk snakker om «en ny og bedre tilnærming til funksjonelt norsk språk - egnet for moderne samfunnsliv». Nå har jo Ørbæk i alle år argumentert for at bare bokmål egner seg i det moderne samfunnslivet; hadde det da ikke vært bedre å tvinge elevene til å snakke slik Ørbæk vil de skal skrive?

En annen sak er hvilke lærere som eventuelt skulle undervise i dialektsidemålet? Skal våre lærerstudenter nektes å undervise i områder der de ikke kjenner den lokale dialekten? Eller skal man ansette spesielle lærere til å undervise i lokale dialekter? Hva gjør man når elever flytter til et område med en annen dialekt? Skal de måtte lære seg en ny dialekt?

Muntlig dialekt, som Ørbæk kaller det, er faktisk en del av skolehverdagen, og man trenger ikke å velge bestemte politiske partier for at dette skal fortsette. I tillegg har vi to skriftspråk som kan tøyes relativt langt i alle retninger, slik at det er mulig å skrive nokså talemålsnært for de fleste. Men da må man akseptere språklig mangfold og variasjon i skriftspråkene.