To målformer - Ja, de penga...
JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark / Hamar dialekt- og
mållag
__________________________________________________________
11. mai siterterte Per Johansen
siterer Einar Lang-Ree, som kalla Ivar Aasen landets
dyraste person. Dessverre, som så ofte, er det nokre
problem med måten det blir argumentert på i
sidemålsdebatten. Noreg har to offisielle
skriftspråk, dette er vedteke ved lov. Derfor er det
eventuelt dette som kostar samfunnet vårt litt
ekstra – ikkje den eine eller den andre målforma
åleine.
Dersom
ein ønskjer å hengje merkelapp på målformene, og dersom ein ønskjer
å peike ut enkeltpersonar, kan ein eventuelt seie at Knud Knudsen OG
Ivar Aasen har kosta det norske samfunnet så og så mykje. Ein kan i
same slengen ta med fleire andre viktige personar frå språkhistoria
og den politiske historia.
Men, ja,
kor mykje enklare og billegare hadde det ikkje vore med eitt
skriftspråk? Og for å drive argumentasjonen ad absurdum: det hadde
faktisk vore billegast om ein hadde halde fram med å skrive dansk
etter 1814. Ingen endringar, ingen ekstra pengar og ingen personleg
innsats.
Men tida
etter 1814 var prega av at ein ønskte seg eit skriftspråk som var
meir i samsvar med dei norske talemåla. Som vi alle veit, kom ein på
minst to måtar å løyse dette på. Det var likevel intensjonen at ein
skulle komme fram til eitt skriftspråk til slutt. Dette såg relativt
greitt ut ei stund, men etter 1950 blei det meir og meir klart at
det var mange som ikkje ville ha noko samnorsk. Bjørn Kristen Ørbæk
innrømmer t.d. heilt ope at nettopp dette førte til at han utvikla
dei meiningane som han framleis forfektar i dag.
I den
grad ein ønskjer å hengje ein prislapp på noko eller nokon, bør ein
kanskje peike ut alle dei som har kjempa imot samnorsk – eitt felles
norsk skriftspråk; og i den saka er det like mange ”skyldige” i
begge eller alle leirane. Dersom ein ikkje er villig til å inngå
kompromiss for å komme fram til noko som alle er nøgde med, må ein
kanskje også akseptere at ingen blir nøgde til slutt.
Per
Johansen, nynorsk er ikkje ”gammaldags”, sjølv om det kjem nye
landsmenn til Noreg. Dei nye landsmennene kjem gjerne sjølve frå
kulturar med fleire ulike, men også liknande språk. Det er dei som
nektar å innsjå dette, som er gammaldagse i Noreg i dag.
Nynorskmotstandarane her i området understrekar gjerne kor viktig
det er å ta vare på dialektane og mangfaldet, og eg sluttar aldri å
undre meg over korleis ein kan tru at ein kan ta vare på mangfaldet
ved å fjerne enkelte delar av nettopp dette mangfaldet. |