Språkleg variasjon
JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark / Hamar dialekt- og
mållag
__________________________________________________________
Jøran Folstad diskuterer i HA 20.01. dialektbruk og
språkendring som om dette utelukkande er naturlege
prosessar.
Ja, det er ikkje unaturleg at ein blir påverka av språket ein høyrer
rundt seg. Det er altså ingenting gale i det i seg sjølv at
talemålet til slektningen til Folstad har blitt farga av rogalandsk.
Det er heller ikkje gale i seg sjølv at hedmarkingar eventuelt vel å
gå over til å snakke standard austnorsk, som i praksis tyder
bokmålsbasert talemål med direkte referansar til Oslo-mål. Problemet
oppstår først og fremst når nokon føler seg pressa til å leggje om
dialekten på grunn av ein majoritet eller nokon med ei eller anna
form for makt. I den augneblinken er det ikkje noko fritt val
lenger, og vi snakkar om diskriminering. Hedmarksdialektane har vore
direkte diskriminerte i ulike samanhengar.
Ja, språkendringar skjer, og dei er delvis naturlege – og dei kan
delvis påverkast. Sjølv om bokmålstilhengjarar ikkje vil innsjå det,
så har bokmål steg for steg utvikla seg frå rein dansk til å bli eit
skriftspråk vi oppfattar som norsk. Denne prosessen har vart i snart
to hundre år og vil også halde fram. Også nynorsk har utvikla seg
som skriftspråk og får revidert, ny norm frå i år.
Utviklinga av både bokmål og nynorsk på 1800-talet var ein reaksjon
etter fleire hundre år med dansk som einaste skriftspråk. Dansk var
også grunnlaget for den såkalla danna daglegtalen. Hadde ein ikkje
sett i gang desse tiltaka, ville nok utviklinga ha gått vidare i ei
retning av ei sterkare ”fordansking” av dei norske talemåla. Eg vil
tru at også Høgre-politikarar kan akseptere dette som eit historisk
faktum. Samtidig er det også eit historisk faktum at dei
konservative kreftene sette seg imot ei fornorsking av dansken. I
motsetnad til det mange trur, handla det faktisk ikkje om bokmål
versus nynorsk den gongen, men om dansk versus norsk.
Folstad understrekar at vi som regel forstår kvarandre godt
uavhengig av kva for ein dialekt den enkelte snakkar. Det handlar om
respekt for andre talemål enn sitt eige, og om vilje til å forstå
andre. Dessverre er det slik at mange folk, spesielt frå Oslo, ofte
har mindre respekt for andre talemål og mindre vilje til å prøve å
forstå andre, med mindre andre normaliserer (”knotar”) for å gjere
seg betre forstått.
Kommunikasjon går sjølvsagt minst to vegar. Men poenget er at det
ikkje berre er talaren som bør tilpasse seg; også mottakaren har eit
ansvar for å prøve å forstå. Dessverre skjer det ein del direkte og
indirekte maktmisbruk når det gjeld både talemål og skriftspråk. Den
som av ein eller annan grunn nektar å forstå den andre, vel å
stengje ut den andre, med mindre den andre tilpassar seg, som i
praksis tyder å leggje om talemålet eller å velje ei anna målform.
Skolebasert opplæring i mangfald, t.d. dialektar og skriftspråk,
bidreg til at vi alle er betre rusta til å møte det faktiske
kulturelle og språklege mangfaldet som vi heldigvis har i vårt
samfunn. Det bidreg også til at vi lettare kan sjå personar og
individ og kva dei står for, i staden for å fokusere på utsjånad og
språkform.
Det er historisk konsistent at dei konservative prøver å konservere
og presse mest mogleg i same form, men i motsetnad til Folstad og
Høgre generelt meiner eg at Stortingsmelding 35, 2007-2008 (”Mål og
meining”) framleis er det beste språkpolitiske dokumentet vi har
hatt, og at også Høgre-politikarar ville ha hatt godt av å bla litt
i den meldinga innimellom. |