Vant med vott
Sverre Frilseth hadde
eit fint kåseri om ord og omgrep i HA 18. november s. 5 der han
undra seg litt generelt over ulike namn vi har på ting og tang. No
skal det jo vere ein litt uhøgtideleg stil på tekstane i denne
spalta, men som språkvitar kjenner eg igjen visse oppfatningar om
språk, t.d. når Frilseth spør korfor noko heiter det eller det, og
at han samtidig reknar med at det finst ei eller anna «logisk»
forklaring.
Språkvitaren Ferdinand de Saussure sa at forholdet mellom ein ting
og namnet på tingen er «arbitrært», dvs. tilfeldig. Vi kan i
utgangspunktet sjølv bestemme kva vi vil kalle ein ting; og det var
jo litt av poenget med funderingane til Frilseth. Det er som regel
ikkje nokon direkte samanheng mellom tingen eller omgrepet og namnet
på tingen eller omgrepet. Sjølv om vi har visse førestillingar om
korleis ein gris ser ut, kan vi ikkje utan vidare seie at dyret gris
passar til namnet, eller at namnet passar til grisen. Vi har elles
også svin, råne, galte, purke, sugge og diverse andre namn. Dessutan
har grisen heilt andre namn på andre språk.
No vil
nokon kanskje seie at lydhermande ord, såkalla onomatopoetikon, er
ord som har ei logisk eller naturleg forklaring; dei prøver jo trass
alt å herme etter lydar som finst. Men samtidig kan ein også leggje
merke til at grisen i så fall må kunne seiast å snakke ulike
nasjonalspråk, sidan han t.d. seier «nøff» på norsk, «oink» på
engelsk og «grunz» på tysk.
Men når
ein har eit etablert ordtilfang frå før, vil det jo gjerne vere
«naturlege» grunnar til at ein bruker det eine eller det andre
namnet på ein ny ting. Grunnen til at datamusa heiter mus er at den
på ein eller annan måte liknar på ei «ekte» mus; og då er det
uinteressant kvar musa sjølv fekk namnet sitt frå.
Sverre
Frilseth skreiv elles at han fann ordet «vott» veldig merkeleg. Den
«logiske» forklaringa til dette ordet er at det i utgangspunktet er
det same ordet som «vante». Men då er vi jo like langt.
Det
gamle germanske ordet *wantu- fekk u-omlyd der a blei til «o med
kvist» og nt blei assimilert til tt i gammalnorsk. Dermed fekk ein
vott i norsk. Seinare lånte ein inn igjen forma utan omlyd og
assimilasjon, og dermed kunne ein setje namn på to ulike typar
«hanskar». Den same «skjebnen» hadde forresten ordet *swampu-, som
vi har som svamp, sump og sopp med ulikt tydingsinnhald i moderne
norsk. Ordet for vott og vante finn ein elles igjen i tysk Gewand,
som er namnet på ei heil drakt eller kledning (kroppsvott?).
Korleis
ein no snur og vender på votten er opphavet til namnet orda «vinde»
og «vende» med bl.a. tydinga «veve» og «dreie» (t.d. strikke). Dette
er noko vi skjønner. Kan vi bøye winden – wand – gewunden på tysk,
skjønner vi enda meir. Og, ja, det var visst ei logisk forklaring
bak namnet vott. Men kven i holebjørnens klan var det som fann på
namnet «vinde»??? |