Språkets kjemi - magisk og logisk JENS
HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
Hovudtemaet for Forskingsdagane i år er kjemi, og
slagordet for denne forskingsfestivalen er ”magisk
og logisk”. Eg er sjølv språkvitar, men eg har ikkje
noko problem med å finne eit perspektiv på temaet ut
ifrå mitt fag.
Ifjølgje Wikipedia kan ein seie at ”Kjemi er vitenskapen om
stoffenes egenskaper, sammensetting og reaksjoner.” Tilsvarande vil
ein kunne seie at språkvitskap er vitskapen om lydanes og ordas
eigenskapar, samansetjing og reaksjonar.
Grunnstoffa i delar av språkvitskapen er lydane eller helst fonema.
Ifølgje Wikipedia er eit grunnstoff ”et stoff som ved konvensjonelle
kjemiske
metoder ikke kan adskilles i flere stoffer.” Eit fonem definerer vi
i språkvitskapen som den minste lydeininga som kan skilje tydinga
til eit ord. Dersom vi t.d. byter ut l-en i ”lat” med m, får vi
ordet ”mat”, dvs. eit heilt nytt ord. L og m er då lydar som vi
kallar fonem, dei har ei ”magisk” kraft til å endre tydinga til ord.
Vi
kan sjå på eigenskapane til lydane, på deira samansetjing, og vi kan
sjå på korleis dei reagerer med kvarandre. Set vi t.d. ein g saman
med ein å, går vi ordet ”gå”, og g-en oppfører seg heilt ”normalt”.
Men set vi g-en saman med ein i, får vi ein reaksjon, og ordet gi
blir uttalt med ein j-lyd i staden for med ein g-lyd, dvs. ”gi”. Det
er nesten som å få eit kjemisk stoff til oksidere når det blir
utsett for luft (oksygen), mens det ikkje nødvendigvis reagerer med
andre stoff. Denne typen oppførsel kan verke magisk så lenge ein
berre observerer reaksjonen utan å forstå den. Men den blir fort
logisk når ein avdekkar mekanismane bak reaksjonen.
På
same måte som ein i kjemien har kart over grunnstoffa, har vi i
språkvitskapen kart over fonema, altså lydinventaret, i eit språk.
Det som er forskjellig frå kjemien, er at vi ikkje berre har eitt
fonemkart. Det finst tusenvis av ulike språk i verda, og det finst
mange ulike fonem i dei ulike språka. Ein tyskar vil t.d. ikkje
nødvendigvis kunne skilje orda ”tyst” og ”tust” fordi y ikkje er eit
fonem i tysk, mens det altså er eit fonem i norsk. Og så er det
vitsane vi alle har høyrt om kinesarar som ikkje kan uttale r, og
som kanskje heller ikkje høyrer forskjellen mellom lydane i ”lalt”
og ”rart”. Lydane l og r blir ikkje brukte til å skilje mellom ulike
ord i kinesisk, og dermed er dei ikkje fonem.
Vi
kan likevel ha fleire lydar i eit språk enn fonem. Vi har t.d. både
rulle-r og skarre-r i norsk. Men dei er ikkje ulike fonem i norsk,
dei er variantar av det same fonemet, såkalla allofonar. Ordet
”rart” tyder akkurat det same uttalt med rulle-r som med skarre-r.
På den andre sida har vi også fonem i nokre norske dialektar som vi
ikkje har i andre. Såkalla tjukk l kan i norsk ha to ulike opphav.
Det kan komme av gammalnorsk l eller av gammalnorsk rð. Mens dei som
ikkje har tjukk l, ikkje uttaler orda ”bor” og ”bord” forskjellig,
vil andre ha ein tjukk l i ”bord”. Denne lyden skil desse orda, og
han får dermed status som fonem. Dei med tjukk l av både l og rð,
vil derimot ikkje skilje mellom ”bol” og ”bord” – magisk og logisk.
Går
ein på ordnivå, er byggjesteinane såkalla morfem i staden for fonem.
Morfem er lyd- eller bokstavkombinasjonar som det er knytt ei
meining til. I nokre tilfelle er denne meininga meir konkret, og i
andre tilfelle meir abstrakt eller grammatisk. Akkurat som i kjemien
der grunnstoffa kan gå inn i nye samband som igjen kan reagere med
andre stoff og gå inn i nye former, kan ein sjå at lydane dannar
ord, og at ordbitar kan koplast saman med andre ordbitar. Dersom eg
t.d. tek ordet ”ord” og set det saman med ”bit”, har eg ikkje lenger
eit ord, men ein bit, altså ”ordbit”. Det er den siste delen i
samansetjinga som bestemmer hovudtydinga og kva slags ord ein
faktisk får. Set eg ”ord” saman med ”blind”, har eg ikkje lenger eit
substantiv, men eit adjektiv. Igjen ser vi at det er den siste delen
som bestemmer kva slags ord vi har med å gjere. Legg eg til ”-heit”,
får vi ”ordblindheit”, og vi har igjen fått eit substantiv. Legg eg
derimot til ein –a, endrar eg berre forma til dette ordet. Det er
framleis eit substantiv, men no står det i bestemt form – magisk og
logisk.
Språk er magisk og logisk. Er språk magisk og logisk? På
setningsnivå kan eg observere at setninga kan endre meining ved at
eg endrar på rekkjefølgja til orda. Den første setninga er ein
påstand, den andre er eit spørsmål. Min påstand er at språk er
magisk og logisk. |