Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: ”Underlig krav om språkbruk". Hamar Arbeiderblad, 15.07.2011, s. 22. [>pdf av denne artikkelen]
Innlegget er ein kommentar til Bjørn Kristen Ørbæk: Underlig språkbruk i HA, HA, 08.07.2011, s. 21 [pdf].
Underlig krav om språkbruk
 

JENS HAUGAN
Førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
 

Bjørn Kristen Ørbæk beklager seg i HA 8. juli over språkbruken i HA. Når det gjelder bøyinga av adjektiv som er avledet av verb, for eksempel utdannet, rammet, tilpasset, utarbeidet, skjerpet, skriver Ørbæk at det ”på godt norsk” selvfølgelig må hete ”utdannede leger, slagrammede pasienter, tilpassede åpningstider, utarbeidede prøver, skjerpede regler osv.” Ørbæk reagerer på at HA ser ut til å erstatte –ede med –ete og skriver ”utdannete, slagrammete, tilpassete” osv.

Jeg kan da orientere Ørbæk om at HA er i sin fulle rett her. Bøyinga av adjektiviske partisipp er faktisk valgfri (eg veit at Ørbæk ikkje er glad i valfridom), og det er dermed helt legitimt å bruke –ete her. Nå er jo Ørbæk veldig opptatt av at man skal utvikle en god språkfølelse og viser blant annet til Ibsen. Men Ibsen skreiv jo som kjent på dansk, og bøyinga med stemt konsonant (d) er da også i prinsippet et relikt fra en eldre språkstil i norsk som er i strid med deler av moderne norsk grammatikk.

Vi bøyer adjektiv i flertall ved å legge til –e, for eksempel grønn-e epler, gul-e bananer, rød-e jordbær, lat-e sommerdager. Dette er en enkel regel som er konsistent og lett å lære. Partisipp av verb kan brukes som adjektiv, og vi kan si at de skifter ordklasse. De oppfører seg da som adjektiv og følger de samme reglene som adjektiv ved at man legger til en –e i flertal. Det er derfor rimelig å anta at bøyinga med –ede vil forsvinne helt i det lange løp.

Når Ørbæk prøver å lage et ”komisk” eksempel med at Ibsen var ”en somlete person”, glemmer Ørbæk kanskje at ”somlet” er avledet av verbet ”somle”. Selv du, Ørbæk, ville vel ikke ha skrevet at Ibsen var en somlede person? Jeg kan ved en annen anledning eventuelt forklare hvor e-en kommer fra i dette tilfellet.

(For sikkerhets skyld vil jeg presisere at jeg er opptatt av språk og grammatikk som sak og ikke av at det tilfeldigvis var Ørbæk som person som her uttalte seg om grammatikk.)