Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: ”Skutt og drept - treffende sagt”. Hamar Arbeiderblad, 17.02.2009, s. 25.
[Mellomoverskrifter er sette inn av redaksjonen.]
[>pdf av denne artikkelen - nettartikkel på h-a.no]
Innlegg i den generelle språkdebatten i HA".

Skutt og drept - treffende sagt

Det skjer så mye alvorlig ute i verden. Men selv om sakene i seg selv ofte kan være triste og fæle, kan jeg likevel også tenke på språklige sider ved framstillinga. Det er jo liksom jobben min å ha tanker og meninger om språk.

JENS HAUGAN
førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
DEBATT

 
Ett ord jeg ofte har tenkt over, er ordet «skutt» i mediespråket. Jeg er aldri sikker på om noen «bare» er skadet eller faktisk drept før jeg har lest mer enn overskriften. HA hadde et oppslag 24.01. der det sto at en «politimann skjøt ekssamboeren». I dette tilfellet var ekssamboeren faktisk død, og det stemte med den måten jeg personlig tolker slike utsagn. Hadde det stått «ekssamboer skutt av politimann», hadde jeg - med min erfaring med mediespråket - ikke vært så sikker på om vedkommende var død eller ikke. Politimannen skjøt også seg selv, men var ikke død på det tidspunktet da artikkelen kom på trykk i avisa.

Språkinteressert
Nå er jeg som kjent litt over gjennomsnittlig interessert i språk. Og det som er interessant her, er verbet skyte, som kan stå med objekt eller adverbialledd, dvs. han skyter ei rype, han skyter med hagle, eller uten objekt eller adverbialledd: han skyter. Når man omformer ei aktivsetning til passiv, er det objektet som blir til subjekt, f.eks.: ei rype er/ble skutt (med hagle). Jeg regner med at få ville lure på om rypa faktisk var død eller ikke. Men når det gjelder mennesker, har det etter hvert blitt slik i dagligtalen at man bare har blitt truffet, men at man ikke nødvendigvis er drept.

Fenomen

Dette leder meg over til et annet spennende fenomen: treffe og drepe er faktisk i utgangspunktet akkurat det samme ordet, selv om det har ulike betydninger på norsk i dag. Den opprinnelige felles germanske formen er drepe, og den utviklet seg i tysk etter de vanlige reglene d > t og p > f (jf. død vs. Tod og håpe vs. hoffen). Ordet treffe er lånt inn i norsk fra tysk. Noen som er drept, er død, mens noen som er truffet, ikke nødvendigvis er død. Selv om det altså er det samme ordet opprinnelig, har betydningen endret seg litt. Det samme kan man se på et ord som hitte i svensk eller i hittegods, som er noe som er funnet. I engelsk er det noe som er truffet - man må først finne fram til målet før man kan treffe det. Betydningen beveger seg dermed på en skala. Når det gjelder ordene treffe og drepe, må man treffe først for å drepe. Grunnen til at norsk lånte treffe med den opprinnelige betydningen fra tysk, er at betydningen til drepe etter hvert endret seg fra å bety «å slå/støte/treffe» til «å ta livet av noen».

For å gå tilbake til verbet skyte, kan man nå skjønne at betydningen av ordforma skutt kan gli litt på betydningsskalaen truffet - drept. Det virker som om mennesker over en viss alder først og fremst tolker ordet skutt som «skutt og drept», mens yngre mennesker har en uspesifisert tolking som heller mot at den som er skutt, bare er truffet, og ikke nødvendigvis er død. Det er mulig at den nyere tolkinga kommer via engelsk. I engelsk har vel shot den samme betydningen som det som yngre folk legger i skutt, mens man sier shot dead når noen er skutt og drept.

Se mot tysk
I denne sammenhengen er det interessant å igjen se over mot tysk. Der kan man bruke ordet totgeschossen når noen er skutt og drept (jf. skutt til døde eller shot to death), mens partisippforma geschossen bare kan brukes i aktivsetninger, f.eks. er hat geschossen - han har skutt. Vil man si han er skutt (og drept), må det bli er ist erschossen (worden). Tysk er altså entydig i denne sammenhengen, siden det finnes ett verb schießen og ett verb erschießen (eller ev. totschießen). Det finnes mange tyske ord med prefikset be- som er lånt inn i norsk (f.eks. beskyte, betale, beordre), og også en god del ord med prefikset er- (f.eks. erklære, erkjenne, erfare). Men ordet «erskyte» har vi ikke i norsk.

Det jeg skrev om i dette innlegget, er igjen et tegn på at språk ofte er relativt, og at det ikke alltid er så enkelt å komme med klare enten-eller-svar på ulike fenomen. Kanskje blei du litt inspirert til å tenke over tilsynelatende ukontroversielle språklige uttrykk. Hvordan tolker du selv ordforma skutt? Kanskje vil du spørre deg selv neste gang: er ordet skutt alltid et treffende uttrykk? Ha en fin dag med språk på alle kanter.