Ett ord jeg ofte har tenkt over, er ordet «skutt» i
mediespråket. Jeg er aldri sikker på om noen «bare»
er skadet eller faktisk drept før jeg har lest mer
enn overskriften. HA hadde et oppslag 24.01. der det
sto at en «politimann skjøt ekssamboeren». I dette
tilfellet var ekssamboeren faktisk død, og det
stemte med den måten jeg personlig tolker slike
utsagn. Hadde det stått «ekssamboer skutt av
politimann», hadde jeg - med min erfaring med
mediespråket - ikke vært så sikker på om vedkommende
var død eller ikke. Politimannen skjøt også seg
selv, men var ikke død på det tidspunktet da
artikkelen kom på trykk i avisa.
Språkinteressert
Nå er jeg som kjent litt over gjennomsnittlig
interessert i språk. Og det som er interessant her,
er verbet skyte, som kan stå med objekt eller
adverbialledd, dvs. han skyter ei rype,
han skyter med hagle, eller uten
objekt eller adverbialledd: han skyter. Når
man omformer ei aktivsetning til passiv, er det
objektet som blir til subjekt, f.eks.: ei rype
er/ble skutt (med hagle). Jeg regner med at få
ville lure på om rypa faktisk var død eller ikke.
Men når det gjelder mennesker, har det etter hvert
blitt slik i dagligtalen at man bare har blitt
truffet, men at man ikke nødvendigvis er
drept.
Fenomen
Dette leder meg over til et annet spennende fenomen:
treffe og drepe er faktisk i
utgangspunktet akkurat det samme ordet, selv om det
har ulike betydninger på norsk i dag. Den
opprinnelige felles germanske formen er drepe,
og den utviklet seg i tysk etter de vanlige reglene
d > t og p > f (jf. død vs.
Tod og håpe vs. hoffen). Ordet
treffe er lånt inn i norsk fra tysk. Noen som er
drept, er død, mens noen som er truffet,
ikke nødvendigvis er død. Selv om det altså er det
samme ordet opprinnelig, har betydningen endret seg
litt. Det samme kan man se på et ord som hitte
i svensk eller i hittegods, som er noe som er
funnet. I engelsk er det noe som er truffet - man må
først finne fram til målet før man kan treffe det.
Betydningen beveger seg dermed på en skala. Når det
gjelder ordene treffe og drepe, må man
treffe først for å drepe. Grunnen til at norsk lånte
treffe med den opprinnelige betydningen fra
tysk, er at betydningen til drepe etter hvert
endret seg fra å bety «å slå/støte/treffe» til «å ta
livet av noen».
For å gå tilbake til verbet skyte, kan man nå
skjønne at betydningen av ordforma skutt kan
gli litt på betydningsskalaen truffet - drept.
Det virker som om mennesker over en viss alder først
og fremst tolker ordet skutt som «skutt og
drept», mens yngre mennesker har en uspesifisert
tolking som heller mot at den som er skutt, bare er
truffet, og ikke nødvendigvis er død. Det er mulig
at den nyere tolkinga kommer via engelsk. I engelsk
har vel shot den samme betydningen som det
som yngre folk legger i skutt, mens man sier
shot dead når noen er skutt og drept.
Se mot tysk
I denne sammenhengen er det interessant å igjen se
over mot tysk. Der kan man bruke ordet
totgeschossen når noen er skutt og drept (jf.
skutt til døde eller shot to death), mens
partisippforma geschossen bare kan brukes i
aktivsetninger, f.eks. er hat geschossen - han
har skutt. Vil man si han er skutt (og
drept), må det bli er ist erschossen (worden).
Tysk er altså entydig i denne sammenhengen, siden
det finnes ett verb schießen og ett verb
erschießen (eller ev. totschießen). Det
finnes mange tyske ord med prefikset be- som
er lånt inn i norsk (f.eks. beskyte, betale,
beordre), og også en god del ord med prefikset
er- (f.eks. erklære, erkjenne, erfare).
Men ordet «erskyte» har vi ikke i norsk.
Det jeg skrev om i dette innlegget, er igjen et tegn
på at språk ofte er relativt, og at det ikke alltid
er så enkelt å komme med klare enten-eller-svar på
ulike fenomen. Kanskje blei du litt inspirert til å
tenke over tilsynelatende ukontroversielle språklige
uttrykk. Hvordan tolker du selv ordforma skutt?
Kanskje vil du spørre deg selv neste gang: er ordet
skutt alltid et treffende uttrykk? Ha en fin
dag med språk på alle kanter.