Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: ”Nynorsk og norskfaget”. Hamar Arbeiderblad, 13.09.2008, s. 30-31.
[Mellomoverskrifter er sette inn av redaksjonen.]
[>pdf av denne artikkelen - nettartikkel på h-a.no]
Debattinnlegg til Bjørn Kristen Ørbæk: "Cæcilie Stang, Jesus og nynorsk". (ikkje lagt ut på H-A.no) (pdf)
[Dei ulike debattinnlegga på h-a.no.]

Om språk og identitet

Det har vært flere innlegg i språkdebatten igjen i det siste, og de er interessante på hver sin måte, og det [er] mye å si om dem. Men så er det begrenset hva man får uttrykt gjennom debattsjangeren og med relativt få ord. Så jeg skriver litt mer.

JENS HAUGAN
førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
DEBATT

 
Én ting som er interessant med språkdebatten - og det har vært sånn siden den begynte på 1800-tallet, er den høye temperaturen den kan få, og det til tider svært personlige aspektet. Det er liksom ikke bare å diskutere morsmålet uten at noen føler seg personlig angrepet eller får lyst til å angripe noen som har ei anna oppfatning enn en selv. Språk er en svært personlig sak, og språk har selvfølgelig også å gjøre med identitet.

Reaksjoner
Men er det ikke interessant at man ikke bare definerer seg selv gjennom det språket man bruker, men at man også blir definert og vurdert av andre på grunnlag av språket? Jeg veit at mange ikke leser debattinnleggene mine rett og slett fordi de er skrevet på nynorsk, og mange har sikkert ei bestemt oppfatning av hvem eller hva som skjuler seg bak skriftspråket mitt. Men sist jeg skreiv et innlegg på bokmål (HA 9. juli), fikk jeg faktisk også reaksjoner.

Noen forbinder meg med nynorsk og meiner at det blir «feil» når jeg skriver på bokmål. Det er berre når eg skriv nynorsk at dei høyrer meg igjennom teksten. Dei som kjenner meg, høyrer nordlending gjennom orda. Dei tenkjer vel ikkje så mykje over om eg skriv på bokmål eller nynorsk; dei høyrer meg; dei fokuserer på innhaldet i det eg skriv, og ikkje forma. Dei ser individet, og eg har ein identitet. Er det ikkje flott i grunnen?

Stigmatisert
Men hos dei som ikkje kjenner meg, blir eg kanskje stigmatisert. Det er berre ord som står på trykk, og ord kan vere farlege - og nynorsk er spesielt farleg. Kanskje kan eg finne på å skrive «naudsynt» istf. «nødvendig». Kanskje nokon føler seg personleg angripen fordi eg bruker ei ordform som verkar unaturleg for nokon med eit anna dialektgrunnlag? Slike som Ørbæk gjer det.

Dei blir rett og slett irriterte på enkeltord (HA 30. august). Eg personleg bruker ikkje ordet «naudsynt». Det finst ikkje i dialekten min, og Nynorskordboka «tving» meg heller ikkje til å skrive det. Men bør ein ikkje kunne bruke kvardagsspråket også i skrift? Skal ein ikkje kunne bruke eit ord i skrift berre fordi det kanskje ikkje finst i ein annan norsk dialekt? Er ikkje alt norsk? Må ein skrive «vaskeklut» istf. «kopptue» fordi det potensielt sett finst nokon som ikkje skjønner ordet med ein gong, eller som ikkje likar ordet?

Enda verre
Som om det ikkje var «ille» nok med slike «faneord», som Ørbæk kallar det, så blir det faktisk enda verre når ein bruker ord som Ørbæk forstår og aksepterer; for då er det bokmålsord, og det skal ein ikkje ha i nynorsk.

Dagens nynorsk er jo ikkje «ekte», ifølgje Ørbæk. Det er berre Aasen sin normal som er «ekte». Så det at nynorsken faktisk har utvikla seg (akkurat som bokmålet har gjort i same periode), er ikkje akseptabelt. Men bokmål er det einaste perfekte skriftspråket, uavhengig av kva rettskrivingsreform ein bruker sidan 1907? Er det sånn at bokmål blir betre og betre, mens nynorsk blir dårlegare for kvar reform? Eg må innrømme at eg har problem med Ørbæk sin argumentasjon.

Faglege debattar
Nynorsken har utvikla seg mykje sidan dei første forslaga til Ivar Aasen. Aasen var éin mann, som for det meste heilt åleine prøvde å lage eit skriftspråk bygd på variantar av norsk talemål. Rettskrivingsreformene etter Aasen kom på bakgrunn av faglege debattar. Eg er ueinig i mange av dei nynorske formene, men språknormering er svært vanskeleg - nettopp fordi språk er identitet, og identitet er knytt til enkeltpersonar.

Dersom 75 prosent seier «nødvendig» og 25 prosent seier «naudsynt», skal ein då velje den forma som dei fleste bruker i daglegtalen som den einaste tillatne skriftforma? Eller kan ein faktisk tillate begge formene? Er det verkeleg slik at eit språk blir dårlegare fordi ein har fleire ord for det same? Eg «skriv e-brev», mens dei fleste andre «mailar». Dei skjønner meg, og eg skjønner dei. Treng vi å bli uvenner fordi vi bruker ulike ord eller uttrykk for det same konseptet?

Utvida ordtilfang
Dei fleste av oss har måtta lære seg visse «vanlege» omgrep som har komme inn gjennom engelsk, spesielt i samband med datateknologien. Vi «mailar» og «googlar» og skriv e-brev og søkjer etter informasjon på Internett. Vi utvidar ordtilfanget, og vi utvidar erfaringshorisonten. Det er vel det som populært blir kalla for «læring».

Og då har eg komme til same sluttpoeng som i fleire tidlegare innlegg: læring er den beste vegen til eit betre liv, både som individ og som medlem av eit samfunn. Openheit, inkludering, respekt og likeverd er viktige verdiar i eit velfungerande samfunn.
Mange av nynorskmotstandarane argumenterer med at ein bør lære fremmendspråk. Eg reknar med at det er fordi dei trur at dette vil betre kommunikasjonen og respekten i eit verdssamfunn. Korfor er ein då ikkje villig til å investere i betre kommunikasjon og meir respekt for enkeltindividet her heime?