Dr. Jens Haugan, Noreg/Norway/Norwegen
mail AT jenshaugan.com - www.jenshaugan.com/publications/
[online article]

Publisert som / Printed as: ”Språkdebatt og retorikk”. Hamar Arbeiderblad, 09.07.2008, s. 26-27.
[Mellomoverskrifter er sette inn av redaksjonen.]
[>pdf av denne artikkelen - >pdf av artikkelen som er utgangspunktet for dette innlegget (Ørbæk: Om å skrive norsk på hememålet).]
[Dei ulike debattinnlegga på h-a.no.]

Språkdebatt og retorikk

Debatter er en egen sjanger med sin egen retorikk og polemikk. Etter det siste innlegget til Bjørn Kristen Ørbæk 5. juli føler jeg at jeg må prøve å «redde» situasjonen, før det blir skapt et forvrengt bilde både av saken og oss debattanter som personer.

JENS HAUGAN
førsteamanuensis i norsk, Høgskolen i Hedmark
________________________________________
DEBATT

 
 
Ørbæk skriver at han fortsatt ikke veit hvor vi er enige. Jeg innbilte meg selvsagt at dette blei klart i de første innleggene mine. Jeg hadde jo ingen planer om å starte en så lang debatt heller.

Toleranse og valgfrihet
Etter de siste innleggene til Ørbæk og Steffenak kan det se ut som om jeg forsvarer nynorsken med nebb og klør, men det var faktisk ikke poenget mitt da jeg først valgte å ytre meg i HA (24. april, 2. mai og 23. mai). Poenget mitt har hele tida vært å argumentere for toleranse og valgfrihet. På dette punktet tror jeg vi alle er enige.

Det finnes mange argumenter for og imot henholdsvis bokmål og nynorsk, og det finnes mange argumenter for og imot ett skriftspråk versus to skriftspråk. Min intensjon med å uttale meg offentlig var å påpeke at situasjonen er mye mer kompleks enn den kunne se ut gjennom de mange debattinnleggene til Ørbæk. Som fagperson mente jeg det var mi plikt å diskutere noen av argumentene til Ørbæk.

Beklagelig
Det er beklagelig dersom noen skulle oppfatte dette som «besserwissig og nedlatende» (Steffenak, HA 3. juli). Og når jeg svarer på et debattinnlegg der Ørbæk kritiserer «den rød-grønne regjeringens sendrektighet i språkpolitikken», må jeg kunne skrive at jeg ikke ventet ett bestemt argument av «folk så langt ut på høgresida», uten at dette betyr at jeg kaller Ørbæk for «høyreekstrem». Det er absolutt ikke min intensjon å føre en faglig debatt på dette nivået.

Når det gjelder reaksjonene på mitt innlegg i HA 30. juni, var det kanskje jeg som blei mest skremt over bildet som HA valgte å bruke i forbindelse med innlegget, og jeg tok umiddelbart kontakt med Ørbæk per e-post for å gjøre det klart at jeg ikke ønsket en slik personfokusering.

Dialog
Ørbæk og jeg har hele tida hatt kontakt med hverandre og ført en vennskapelig og respektfull dialog, noe som kanskje ikke kommer så godt fram i debattinnleggene våre. Jeg har ingen annen personlig agenda i denne saken enn å vise at det finnes flere argumenter og flere sider i språkdebatten enn dem som har kommet fram gjennom de mange innleggene til Ørbæk.

Ett av de mest brukte argumentene er «flertallsargumentet», og det er vel først og fremst dér vi er uenige, og der har vi nok ulike standpunkt ut fra akademisk og politisk bakgrunn. Jeg betviler ikke at et flertall ville velge bokmål som eneste skriftspråk i Norge dersom man hadde ei folkeavstemning nå; og på reint demokratisk grunnlag ville jeg akseptere et slikt valg uten videre. Det er ikke dét kritikken min gjelder.
Som akademiker og fagperson i norsk mener jeg at grunnlaget for et slikt valg ikke er godt nok, sett ut fra hvordan bokmål og nynorsk blir presentert i skolen. Jeg mener at flere faktisk ville velge nynorsk dersom det var et reelt likeverdig forhold fra begynnelsen av.

Feiltolkes
Her er det på sin plass å vise til at Ivar Aasen gjerne blir feiltolket når riksmålssida viser til at Aasen mente at landsmålet ikke skulle påtvinges noen. Ivar Aasen trodde - som jeg - at alle etter hvert av seg selv ville velge å bruke landsmål (nynorsk), fordi man mente det var et bedre valg; og det så jo også relativt bra ut for landsmålet/nynorsken i begynnelsen. Men det har hele tida vært knyttet samfunnsmessige, politiske og utdanningsstrukturelle utfordringer til tospråkssituasjonen.

Som fagperson og lærerutdanner må jeg ellers vise et ansvar i forhold til den offisielle språkpolitikken der bokmål og nynorsk gjennom norsk lov er jamstilte og likeverdige. Og derfor må jeg argumentere for valgfrihet, toleranse, to sidestilte målformer og språklig mangfold i både skrift og tale.

Holdninger og synsing
Ørbæk har hele tida gjort et stort poeng av hvor uforståelig og upassende nynorsk er for han, og hvor uforenelig målforma er med for eksempel stangedialekten. Når Ørbæk så velger å skrive sitt siste innlegg på stangedialekt, viser det igjen det som er poenget mitt: motstanden mot nynorsk handler om holdninger og synsing og ikke fakta.

Bare se på det første avsnittet til Ørbæk: «Je såg rett inn i aua på en sur, gammal kæll - som glodde på meg frå et bilde som var tin før mange år sea - da je borde ha sett litt ænnsless ut», som ville bli «Eg såg rett inn i auga på ein sur, gammal kall - som glodde på meg frå eit bilde som var teke for mange år sia - da eg burde ha sett litt annleis ut». Hvorfor prøver så mange å gjøre motsetningene så mye større enn de faktisk er?

Faglig debatt
Når jeg oppfordret norsklærerne til å vise offentlig engasjement i språkdebatten, ønsket jeg ikke nødvendigvis mer debatt om bokmål istedenfor nynorsk, men en faglig debatt om pedagogikk og didaktikk. Så lenge vi har to sidestilte målformer, bør vi diskutere organisering og didaktikk, og ikke argumentere for at den ene målforma skal fjernes helt.