Bjørn Kristen Ørbæk serverer i HA 1.9. ti ”fakta” om
dagens norske språksituasjon. Heldigvis er det svært
lett å vise at dette ikkje er fakta, men til dels
heilt ville påstandar der forma minner meir om ein
type propaganda som var vanleg i visse kretsar på
30-talet.
For ikkje å gjere dette innlegget lengre enn
nødvendig, kjem eg berre til å kommentere dei ti
punkta Ørbæk prøver presenterer for HA sine lesarar:
1.
Det er Språkrådet som er eitt av
dei viktigaste organa når det gjeld språkpolitikk,
uavhengig av skiftande regjeringar. Hausten 2005 la
Språkrådet fram forslag til ein ny språkpolitisk
strategi med namnet ”Norsk i hundre”, eit dokument
på nesten 200 sider. Språkrådet har også laga ein
rapport ”Språkstatus 2010”. Begge dokumenta kan
lesast på Språkrådet sine nettsider. I 2008 la
regjeringa fram stortingsmeldinga ”Mål og meining.
Ein heilskapleg norsk språkpolitikk.” Elles kan ein
nemne at bokmålsnorma blei revidert i 2005, og ny
nynorsknorm kjem i 2011. Det er fritt fram for alle
å komme med innspel i denne revisjonen. Språkrådet
har oppretta ei nettside der kvar enkelt av oss kan
bli høyrd. Noko meir demokratisk enn dette går det
neppe an å gjere prosessen. Her er det ingen som bli
knebla, og det er neppe større fanatikarar med i
denne revisjonen enn det Ørbæk sjølv representerer.
2.
”Lov om målbruk i offentleg
teneste” skal sikre likestilling mellom bokmål og
nynorsk. Det er derfor urimeleg å kalle lova ”dypt
udemokratisk”. Dersom det er nokon som har språklege
privilegium i det norske samfunnet, så er det
bokmålsbrukarar. Vi andre er faktisk svært lite
privilegerte når det gjeld å få lese vår eiga
målform.
3.
Ja, det kostar å ha to offisielle
skriftspråk. Men det kostar generelt å investere i
kultur og samfunnsliv.
4.
Eg vil påstå at Ørbæk ikkje kan
komme med mange konkrete tilfelle der innvandrarar
ikkje har fått jobb eller ikkje har lykkast i det
norske samfunnslivet pga. manglande kunnskapar i
sidemålet. Det er opp til Ørbæk å frambringe reell
dokumentasjon på at mållova er ”direkte til hinder”.
5.
Det er også opp til Ørbæk å
dokumentere at ”altfor mange lever i dag fett av de
nynorske privilegier”. Kven skulle det i så fall
vere? Dei som trykkjer nynorske lærebøker? Dei tapar
heller pengar. Det å få offentlege skjema på si eiga
målform, er ikkje eit privilegium, det er ein rett
vi har. Bokmålsbrukarar og nynorskbrukarar har den
same retten. Men det er bokmålsbrukarane som er
privilegerte fordi det normalt alltid finst
informasjon på bokmål, mens det er regelen heller
enn unntaket at ein får informasjon på nynorsk.
6.
Sidemålsopplæringa i skolen er
ikkje nødvendigvis ein direkte konsekvens av
mållova. Pensumet i skolen er sett saman ut ifrå det
ein til ei kvar tid meiner gagnar elevane best for å
bli velfungerande samfunnsmedlemmar. Gjeldande
læreplanverk legg vekt på fem grunnleggjande
ferdigheiter. Akkurat som det finst ulike emne
innanfor matematikkfaget, finst det ulike emne i
norskfaget, utan at ein treng politiske parti som
ønskjer å fjerne delar av pensumet fordi dei meiner
pensumet er ”direkte til hinder for norsk ungdom”.
Eg har lært ein god del reknemåtar på skolen som eg
ikkje har brukt seinare eller har følt eg har hatt
bruk for. Likevel trur eg ikkje at desse skoletimane
har vore til hinder for mi seinare utvikling,
snarare tvert imot.
7.
Påstanden om at ”den kunstige
favorisering” av nynorsk går ut over ”naturlige
norske dialekter” er ein av dei største faktafeilane
Ørbæk presenterer. Språkutviklinga sidan innføringa
av radio og TV og meir bruk av massemedia har gått
berre éin veg, nemleg mot normalisering i retning av
bokmål. Mange av studentane eg har i norsk, seier
dei snakkar bokmål. Dei har ingen følelse av å
snakke ein særeigen dialekt. Også i nynorskkommunar
hermar ungane etter språket på barne-TV. Det var
dansk og i neste omgang bokmålet som førde til eit
utvatning og ”normalisering” av dei norske
dialektane. Nynorskens grunnidé var å byggje på dei
ulike norske dialektane, mens bokmålet var ei
tilpassing av dansk. Ørbæk skyt altså langt over mål
med påstanden sin.
8.
Ja, Ivar Aasen sa at ein ikkje
skulle tvinge nokon til å bruke landsmålet i staden
for dansk. Aasen stolte på at folk skjønte av seg
sjølv at det var meir naturleg å skrive norsk enn
dansk. Faktafeil 8 er at Ørbæk tek ting ut av sin
historiske samanheng.
9.
Ørbæk har misforstått det
grunnleggjande prinsipp at språk er levande og i
stadig endring. Når nynorsken etter kvart opna for å
ta inn fleire former som nokon vil kalle
bokmålsformer, var det for skape eit levande
skriftspråk som tek omsyn til den språklege
variasjonen i Noreg i dag. Bokmål har gjennomgått
mange rettskrivingsreformer, og det same har
nynorsk. Når Ørbæk kritiserer valfridommen, så er
dette noko ein har stramma inn ved førre
bokmålsreform i 2005, og som vil skje med
nynorsknorma 2011.
10.
Det er Ørbæk si tipunktsliste som
er ”direkte til latter” i eit opplyst norsk
språksamfunn. Eit lite land som Sveits har tre
offisielle skriftspråk pluss retroromansk. Elles er
det mange afrikanske land der dei snakkar opptil ti
ulike språk. I det internasjonale samfunnet er
fleirspråklegheit faktisk heller regelen enn
unntaket.
Ørbæk sine ti punkt er ikkje fakta, men rett og
slett propaganda.