Sex har å gjere med kjønn, og grammatisk kjønn i
norsk viser seg først og fremst gjennom eventuelle
endingar på substantiv (namnord) og gjennom bøyinga
av eller forma på ord som står til eller i staden
for substantiv, t.d. guten, jenta,
barnet; ein gammal gut, ei
gammal jente, eit gammalt barn;
han, ho, det. Dette er
relativt greitt for dei fleste som har dette
systemet i talemålet sitt.
Ulik bruk
Når det gjeld skriftspråket, og då først og fremst
bokmål, kan ein ofte observere vakling eller ulik
bruk av kjønn i ulike typar tekstar, dvs. stilistisk
variasjon. Det er t.d. relativt mange som seier
boka, men skriv boken, spesielt i meir
formelle tekstar. Det finst til og med dei som har
relativt sterke meiningar om kva slags kjønn ein kan
tillate seg å bruke i skrift. Innanfor meir
konservative kretsar vil ein gjerne finne færre
a-endingar.
Fram til langt ut på 1800-talet var det dansk som
var skriftspråket i Noreg. Som kjent har dansk berre
to grammatiske kjønn: felleskjønn (det vil seie
hankjønn og «potensielt» hokjønn har same ending
-en) og inkjekjønn (-et). Wergeland, som
eg skreiv om i eit anna innlegg (HA 21. oktober),
var éin av dei første til å krevje at ein del
særnorske substantiv måtte få ha a-ending også i
skrift, og fornorskinga av det danske skriftspråket
gjekk bl.a. ut på å innføre fleire og fleire
a-endingar for å markere hokjønnsord, i samsvar med
dei fleste norske dialektane.
Dansk skriftspråk
Den såkalla danna daglegtalen bygde på dansk
skriftspråk, og mange oppfattar den dag i dag t.d.
boken, jenten og damen som «penare»
eller meir korrekte ordformer. Dette har bl.a. med
forholdet mellom e-språk og i-språk å gjere, som eg
skreiv om i den førre artikkelen min i HA. Dvs. ein
utviklar haldningar og følelsar om språk på bakgrunn
av dei språklege data ein blir utsett for gjennom
familie, venner, skole og andre sosiale kontekstar
når ein dannar sin språklege identitet.
Men når dansk og norsk har same opphav, korleis kan
det ha seg at dansk berre har to kjønn, mens norsk
har tre? Når ein ser på utgangspunktet for den
språklege utviklinga, er det i grunnen meir rart at
norsk har tre ulike endingar i dag, enn at dansk
berre har to. Dei tre grammatiske kjønna blei nemleg
markerte som -inn, -in og -it i
gammalnorsk, t.d. hestrinn, geitin,
barnit (hesten, geita, barnet). Det er
lett å skjønne at -inn og -in kunne
falle saman til -en. Dette skjedde i dansk,
mens -in utvikla seg til -a i dei
fleste norske dialektane.
Språkdebatten
I språkdebatten rundt bokmål og nynorsk her i HA
blei det ofte sagt at nynorsk er for vanskeleg å
lære for elevar med austnorsk dialektbakgrunn, og
nokon kallar nynorsk eit vestnorsk særspråk. Eg skal
ikkje gå inn på denne argumentasjonen her. Men når
nokon snakkar om at det er så synd i alle
austlendingane som må lære seg eit vestnorsk
særspråk som sidemål, korleis er det då med dei
stakkars bergensarane som er omringa av dette
vanskelege særspråket med masse «sex»?
Andre grammatiske trekk kan ein lære relativt
systematisk, t.d. at dei fleste hankjønnsord får
-ar i fleirtal i nynorsk, mens dei fleste
hokjønnsord får -er, og inkjekjønnsord ikkje
har noka fleirtalsending (fleire gutar, jenter,
barn). Dette er ein lett regel, og så må ein
berre lære seg nokre unntak, som t.d. at
hankjønnsord på -nad får -er i
fleirtal, mens hokjønnsord på -ing får -ar
i fleirtal. Men når det gjeld kjønn på substantiv,
finst det svært få reglar. Ord som endar på -heit,
er alltid hokjønnsord, og ord som endar på -ing
er nesten alltid hokjønnsord. Men stort sett må ein
lære det grammatiske kjønnet på kvart einaste
substantiv.
Systemet i dialekten
Dei fleste kan langt på veg følgje systemet i
dialekten sin. Så dei fleste treng ikkje å lære
kjønnet på substantiv når dei lærer å skrive. For
meg er dialekt eit hokjønnsord, men eg har
lært meg at det er normert til hankjønnsord i
nynorsk; og det er det jo også i bokmål. Nokre ord
har valfritt kjønn i skriftspråket, og når det gjeld
eit ord som gardin, kan ein faktisk velje
mellom alle tre kjønn, dvs. alle tre former,
gardinen, gardina, gardinet, er korrekte i
skrift.
Vi er heldige, vi som har dialektar med så mykje
«sex». Då slepp vi å lære kjønnet på kvart enkelt
substantiv. Men bergensarane må altså gjere ein
ekstra innsats for å lære alle substantiv som skal
vere hokjønn i nynorsk, fordi bergensarane rett og
slett har for lite «sex». Sjølv om bokmål
prinsipielt også er eit språk med tre grammatiske
kjønn, er det lov å skrive boken og jenten,
dvs. å bruke felleskjønn. Den delen av grammatikken
i bokmål er altså lettare for bergensarar. Eg veit
at dette er vatn på mølla (møllen?) til
sidemålsmotstandarane, men det viser berre igjen kor
stor variasjon vi har i norsk.