Eg
har jo sjølv bede folk om å komme på banen i
språkdebatten, så eg klagar ikkje. Det er interessant og
underhaldande med ulike syn i språkdebatten. Men når
Gundersen (12.9.) opnar med at han ikkje har kompetanse
som lærar eller filolog, og vel å ta til orde (det skal
faktisk vere «til orde» og ikkje «til ordet»), då bør
han kanskje vere litt meir forsiktig med kven han
angrip.
Bokmålsord
Ja, det er lov å skrive «angripe» på nynorsk. Og til
vanleg er eg rimeleg trygg på nynorsken min. Når eg vel
å skrive som eg gjer, dvs. med eit stort innslag av ord
som nokon vil karakterisere som «bokmålsord», er det
fordi eg er trygg på at desse orda er tillatne i skrift.
Prinsippet eg prøver å følgje, er å halde meg så nær
talemålet som mogleg, samtidig som eg unngår å bruke for
mange klammerformer (eg burde t.d. heller ha brukt «muleg»,
men det er ei klammerform). Klammerformene er dei
formene ein helst ikkje skal bruke i lærebøker, men
elles er det fritt fram å bruke dei i skrift. Eg er
personleg ueinig i denne politikken, men eg har ikkje
noko stort problem med å følgje den.
Individuell variasjon
Andre gonger kan eg bruke former som eg ikkje «treng» å
bruke. Eg skriv t.d. «sidan» istf. «sia», som også er
«lov». Sidan eg jobbar med grammatikk til dagleg og også
har ein rimeleg tung bakgrunn i gammalnorsk, blir eg
ofte påverka til å velje litt meir «etymologiske»
former, dvs. eg vel former som passar litt betre med
norrønt.
Som eg har skrive før, vi har store moglegheiter for
individuell variasjon med dei to skriftspråka vi har, og
det er synd at nokon oppfattar dette som eit problem
istf. ei språkleg-kulturell skattkiste som vi kan ause
av, og som gjer at vi kan variere språkbruken etter
ulike situasjonar og samanhengar.
Ordlista
Ordliste bruker eg nokså regelmessig. Vanlegvis bruker
eg Bokmålsordboka og Nynorskordboka på Internett fordi
desse utgåvene alltid er oppdaterte. Både bokmål og
nynorsk har vore gjennom relativt mange
rettskrivingsreformer, og språket er alltid i endring.
Sånn sett verkar det som om Gundersen ikkje har følgt
med i timen, når han kjem med ei ordliste frå 1976 og
bruker ho som om det var ein bibel. Det verkar heller
ignorant når nokon som verken er filolog eller lærar,
slår ei gammal ordliste i bordet og prøver å fortelje
oss andre kva som er rett og ekte nynorsk.
Einerett?
Kven er det som har einerett på å bestemme kva som er
«ekte» nynorsk? Eg reknar med at nynorskmotstandarane
trur dei tener på å gjere nynorsk til ei fremmend og
unaturleg målform, som dei i neste omgang kan kalle for
eit «regionalt særspråk». Dei klagar over at dei berre
finn vestnorske former der, men nektar å bruke sine
eigne former - kanskje fordi dei føler dei ikkje er gode
og ekte nok?
Eg har ingen ambisjon om å skrive på sunnmørsk.
Dialektgrunnlaget mitt er nordnorsk, og eg prøver å
velje ord og skrivemåtar som passar i forhold til
gjeldande rettskrivingsnormer. Men det hender at eg vel
å bryte desse normene, ja. Eg skriv t.d. «friheit»,
sjølv om ordet per i dag ikkje står i ordboka. Men det
dukkar kanskje opp i ordboka ved neste reform.
Ville unngå tyske innslag
Synet mitt er at alle bør kunne skrive så naturleg og så
talemålsnært som mogleg innanfor visse rammer. Dette
gjeld både bokmål og nynorsk. Det var nok slik at ein på
1800-talet var svært oppteken av å unngå tyske innslag i
norsk. Men det er i praksis umogleg å vaske bort dette
etter mange hundre år med språkutvikling.
Det blir også merkeleg når ein favoriserer påverknad frå
andre språk, som t.d. latin og engelsk, og
«kriminaliserer» påverknad frå tysk. Eit ord som
«inflammasjon» er ikkje nødvendigvis betre enn
«betennelse», og dei fleste vil oppfatte det som ein
legeterm heller enn eit daglegdags ord. Begge orda kan
godt eksistere side om side, men kanskje ha ulike
bruksområde.
Bevisst
Eg kan love Gundersen at eg ikkje bruker nynorsken min
lettvint. Eg er svært bevisst på kva eg gjer. Som regel
er eg også bevisst på når eg vel å bryte normene. Men
det gjeld svært få ord, og dei fleste orda som Gundersen
angrip som «feil», er faktisk tillatne.
Når eg meiner at ein skal vere sikker i språkbruken sin,
er det nettopp dette. Ein tek bevisste val i forhold til
normene som gjeld. Bokmål fekk ei ny norm i 2005, og
nynorsk vil også snart få ei ny norm igjen. Då kan det
hende at former eg bruker i dag, ikkje er tillatne
lenger.
Ei anna side ved argumentasjonen til Gundersen og andre
er at dei påstår at moderne nynorsk er ei dårleg
etterlikning av bokmål, som om bokmål er malen for norsk
språk. Sidan eg allereie har brukt opp plassen i dette
innlegget, kan eg ikkje gå inn på det. Men Gundersen bør
lese litt norsk språkhistorie og kjøpe seg ei ny
ordliste.