Kommentar til lektor Elisabeth Lønning Bueie sitt
innlegg ”Alt var så mye bedre før” i GD 13. januar.
Eg beklagar dersom nokon norsklærarar eller
norskstudentar skulle føle seg såra eller provoserte
over at eg skreiv at eg var bekymra for utviklinga
av norskfaget i skolen. Dessverre valde Elisabeth
Lønning Bueie å fokusere på det siste
avsnittet i eit innlegg som var det fjerde i ein
litt større diskurs med tekstar av journalist Einar
Odden, språkforskar Harald Nilsen og meg. Temaet for
diskursen var om elevane til ein viss grad skulle
vere fritekne frå formelle krav til skriving, og i
kor stor grad dei eventuelt til og med hadde ei form
for definisjonsmakt i forhold til gjeldande
rettskriving. I denne diskursen filosoferte Odden
kort sagt litt rundt tanken om at Språkrådet kanskje
ikkje burde prøve å ha for strenge normer, mens
Nilsen la vekt på den generelle kreative skrivinga
som kunne nyte godt av frie språklege tyglar. I
denne samanhengen følte eg behov for å peike på at
bryting av språknormer og einsidig fokus på
kreativitet ikkje nødvendigvis berre var av det
gode. Eg snakka då ikkje om anten-eller, men om eit
meir balansert forhold. Derfor er det litt synd at
eg no blir framstilt som bakstreversk.
Elisabeth Lønning Bueie sin kommentar på mitt
innlegg får ei litt uheldig slagside i forhold til
kva ho meiner eg står for, og korleis eg eventuelt
driv undervisning. Studentane mine får nok over
gjennomsnittleg mykje fagleg oppfølging, og eg er
nok heller ikkje akkurat kjend for å vere
bakstreversk.
Lønning Bueie meiner at eg skjer alle over éin kam,
mens eg kanskje føler ho utvidar diskusjonen litt
vel mykje til ting eg faktisk ikkje meinte å uttale
meg om. Det er nok ikkje heilt usannsynleg at ein
her »tente« litt for tidleg og gjekk i skyttargrava
utan å prøve å tolke kva teksten min eigentleg
handla om.
Det eg skreiv om norskstudentane og norskfaget,
gjaldt studentane sin såkalla generelle
studiekompetanse og kva moglegheit ein eventuelt
hadde til å utdanne studentane til faktisk å kunne
undervise i norsk etter eitt år med fagstudium. Eg
kan love Lønning Bueie at eg gjer alt som står i
makt for å gje dei gode grammatikk-kunnskapar med på
vegen vidare. Men det må vere lov til å spørje om
det skal vere slik at dei fleste studentane etter 13
år i norsk skole ikkje veit forskjellen mellom t.d.
substantiv og subjekt, eller når ein skal bruke
»hengde« eller »hang«.
Det eg etterlyste i innlegget mitt, var litt større
aksept for at også formelle sider ved skriving kunne
vere viktige. Med dette meinte eg ikkje å uttale meg
om alle dei tretten åra med norskundervisning, og
kva ein eventuelt skulle leggje vekt på i forhold
til dei ulike aldersgruppene eller ulike tema ein
heldt på med der og då på dei ulike klassetrinna.
Sett under eitt, meiner eg ein bør kunne stille
visse krav etter 13 år med norsk, og det er på mange
måtar litt urettferdig i denne konteksten å skyte
tilbake med å påstå at eg personleg ikkje prøver å
gjere noko med situasjonen her og no. Det er heller
ikkje relevant å komme trekkjande med kor mykje og
kva ein gjer i første klasse i barneskolen i denne
samanhengen.
Eg gjekk gjennom alle avisinnlegga i denne diskursen
med lærarstudentane mine i dag, og dei er heldigvis
einige med meg. Så eg er trygg på at nokon tolkar
intensjonen min riktig. Og hovudpoenget mitt er at
ein student som ønskjer å bli norsklærar, og som vil
undervise andre i norsk, bør anten ha svært gode
føresetnader frå skolen eller gjere ein ekstra stor
innsats under studiet. Ein bør kunne stille visse
krav til nokon som er norsklærar. Bl.a. bør ein
norsklærar ikkje gå laus på ein annan norsklærar og
skrive at han »kan
ha sluknet gløden hos flere kommende norsklærere«.
Eg som lærarutdannar – og studentane mine – reagerer
faktisk når ein norsklærar ikkje lenger ser
forskjellen mellom bokmål »slukke« (nynorsk:
sløkkje) og »slukne« – og det var dét som var
poenget mitt i denne debatten. Men eg er svært
takksam for bidrag i diskusjonen frå alle som gløder
for norsk og norskfaget – uavhengig av det formelle.
Og eg står for det siste avsnittet i mitt førre
innlegg der eg skreiv at eg var avhengig av lærarane
i skolen. Dette var meint som ei bevisstgjering og
eit ønske om at vi saman skulle gjere utdanninga i
norsk så god som mogleg – på alle nivå i
utdanningsløpet.