|
Han er komen til verda
og verda skal koma til han.
Han er den fremste i flokken,
snart er han stor, liten mann.
Orda er komne til han,
forteljingar fylgjer med slikt.
Orda frå denne guten
er fantasi og dikt.
Songar kjem snøgt til sinnet, tone og tekst
så lett,
festar seg midt mellom øyro. Han er musikk, rett og slett.
Sterk er han denne karen, armar og føter
har kraft.
Inni seg har han ein kjerne, som mjuknar i sødme og saft.
Langt inni mennesketanken,
bakom ei utvendig hud,
baksar det ville krefter,
som temjest med tru - på ein gud...?
Guden kan vera den eine, eller i mange, små
ting.
Anten i høgstemte stunder eller i sirkel og ring.
Orda er blitt eit tilhald, orda kan lett bli ei
flukt.
Verda er diger for guten, i syner og lydar og lukt.
Verda gjev rom for å leva, gjera seg fri frå
tvang.
Måtte den leikande tanken gje han ein livsdag lang.
Han er komen til verda og verda skal koma til han.
Han ber på gåver i skreppa, vil han - så veit
han, han kan!
|